Du skal være tro

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

 

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.

 

Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.

 

Ike mot noen drøm

du ikke selv har drømt …

 

Når var du tro?

 

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

 

Var du tro

når din handling overdøvet

lyden av ditt eget hjerteslag?

 

Var du tro

når du ikke bedrog

den du ikke elsket?

 

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

 

Nei.

 

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

 

da var du tro!

Dikt av Andre Bjerke

 

Jeg har tenkt på det å være tro mot meg selv. Å finne ut hva som virkelig er mitt og hva jeg virkelig ønsker. Det er ikke lett når jeg har levd hele livet mitt i streben etter å bli godtatt av andre og gjøre hva jeg tror blir forventet av meg. Jeg kler meg ut med masker som beskytter andre for å se hvem jeg er, og oppfører meg deretter.

Jeg har ikke vært tro mot meg selv i hele mitt liv. Ikke siden jeg var en liten jentunge, da jeg vandret rundt i skogene i min egen eventyrverden. Da jeg kunne synge høyt uten å føle skam. Da jeg kunne veve sammen eventyr og alver og leve fritt. Da jeg var fem år gammel.

Jeg oppdaget at andre ikke delte mine gleder og mine sorger; når jeg elsket; elsket jeg alene. Istedenfor å være stolt over å være meg selv begynte jeg å være noen helt andre. Flere år med systematisk vold både psykisk og fysisk bet seg merke, og som 10-11 år gammel forsvant jeg helt. En anonym person ingen kunne legge merke til; for hvis ingen såg meg, kunne heller ingen skade meg. Jeg gikk alene; jeg snakket ikke.

Jeg sluttet å være tro. Jeg klarte ikke å føle glede over noe jeg gjorde, fordi jeg visste at det var ikke meg; det var ikke mine gleder; jeg var ikke tro mot mine følelser. Nå er det på tide å bryte ut og på tide å begynne å leve. Jeg tar små skritt om gangen. For maskene som jeg laget for å beskytte meg selv har nå begynt å skade meg istedenfor.

Jeg har fått følelsene mine tilbake, og jeg kan merke når jeg går imot mine egne tanker og meninger. Når jeg gjør noe fordi jeg tror det er forventet av meg, ikke fordi jeg ønsker å gjøre det. Jeg må sette grenser. Jeg må samtidig fjerne noen av grensene jeg hadde for meg selv.

For å si det rett ut, jeg må lære å gi en god faen i hva andre syntes og bare være meg selv! Først da kan jeg være tro. Først da kan jeg være fri, først da kan jeg være meg selv og virkelig leve mitt liv med de gledene og sorgene det måtte bringe. Dette ønsker jeg av hele mitt hjerte. Nå må jeg handle og ikke bare ønske.

  1. Ah… Andre Bjerke sine dikt er fine, fine.

    Bra du finner deg selv igjen. Jeg tror du er en av få mennesker som faktisk prøver, som faktisk forsøker å være tro mot seg selv, og gir beng i hva andre mener.

    Det er for mye falskhet i verden – jeg forsøker etter beste evne å ikke være falsk, men det hender nok innimellom at jeg «synder» mot nettopp det.

    Det er ikke så lett å gå igjennom livet og være tro, nemlig…

  2. Det er tøft å skulle finne igjen den personen man av ulike grunner har mistet langs veien et sted.
    Jeg jobber med saken, og kjenner heldigvis at jeg trer mer og mer tydelig frem etter vært som tiden går. Sakte ja..men sikkert, og det oppmuntrer meg til å fortsette.
    For det er faktisk lettere å være tro mot seg selv når man vet hva man skal være tro mot 😉
    Lykke til 🙂

  3. Jeg synes du setter så fine ord på ting som ikke er lett. Det er ikke så lett å skulle være tro mot seg selv, og det er heller ikke lett å vite hvem man selv er. Det er ikke kunnskap som kommer av seg selv. Diktet til Andre Bjerke er ett av mine favorittdikt. 🙂 Lykke til videre med å være tro.

  4. Jeg fant denne bloggposten. Har aldri lest dette, kjære deg. Uten at jeg kjenner deg, har jeg kjent en ganske sterk gjenkjennelse i språk og formuleringer hos deg siden jeg oppdaget bloggen din; en varhet. Jeg fant noe av grunnen i denne bloggposten, tror jeg; i dine varsomme steg for å fortelle om det å finne frem til ditt eget ansikt.

    Det som en gang hjalp for overlevelsen, kan bli destruktivt når en igjen skal prøve å nærme seg både seg selv og andre. Murene kan ha blitt bygget høyt. Det er en vei å kjempe for å bli levende igjen – det er i hvert fall slik det føles for min del.
    Varme tanker!

    • Ja stemmer det. Eg har tatt varsome steg for å finne tilbake til meg sjølv og tilbake til livet att. Det er ei sår, vakker og litt skummel reise. Men ei det er verd å kjempe for.

      Gode, varme tankar til deg óg, og ein god klem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: