Bloggen flytter og gjenskapes

Etter lang tid skrivetørke, hvor jeg la bloggen på hyllen, fikk jeg endelig inspirasjon og motivasjon til å starte en ny blogg. Kreativ som jeg er, tok det egentlig ikke så lang tid før tanken om en ny blogg tok form. Den er ikke så veldig ulik det jeg har gjort før, men gjerne mer tilspisset, jeg har en klar retning for hvor jeg vil med den.

Dere er hjertelig velkomne til å følge meg på Villkattas verden, jeg håper jeg ser dere igjen der. Flytting tar tid, så jeg håper dere har tålmodighet med meg, mens jeg finner meg tilrette på en ny plattform.

Takk for det gamle, vi skrives!🙂

Kattesjarm

På kveldsturen fikk vi følge med katten, helt fra begynnelsen til slutt. De firbeinte ligner på hverandre, på mange måter. Begge er svarte med hvitt på brystet. Begge har ganske lik personlighet. Begge liker å gå på tur med oss og balansere på kanter. Jeg ble i alle fall sjarmert ikveld!

11041587_865506480189883_636581767366253884_o

Supermyke helter

supermjukaJeg digger Super-Mjuka Hjältar, et fargeleggingshefte som viser at superhelter også kan være supermyke. Jeg elsker å kunne gi guttene noen gode alternativer, som viser at også superhelter har følelser, og det er kult. Heftet bryter med den tøffe, aggressive superheltkulturen som gjerne bombarderes mot gutta, og som jeg mener på ingen måte er sunn. Illustratøren Linnea Johansson sine tegninger, derimot, viser superhelter i hverdagslige situasjoner, som å bake kaker med guttungen, eller lære datteren å gå på potta. Jeg måtte printe dem ut og gi dem til Rabbagasten sporenstreks, og han også digget tegningene. Hun har også gitt ut et hefte med Super-Starka Prinsessor, og jeg er like begeistret for dem. De skal også få komme på kjøkkenbordet vårt, når vi har tegnet oss gjennom superheltene.

Hun forklarer motivasjonen til heftene på hjemmesiden sin: «Boys learn from their role models to act tough and aggressive and that showing vulnerability or emotion is equivalent to being weak or ”being a girl” (which is considered an insult in todays society). They are taught through these role models to ”man up” and that ”boys don’t cry”. Girls on the other hand learn early on that their greatest assets is to be beautiful. When my three years old son stopped crying because none of his heroes do , I had to take action because i think this is (excuse me) bullshit. I decided to draw ten soft super heroes and then strong princesses, just to give the kids some alternatives.»

«- Jeg tror vi har vært litt blinde på akkurat dette. Tegningene får oss til å stoppe opp og tenke: Hva er en gutt? Hva er en jente? Hvorfor må det være sånn? I Norden er vi nokså liberale på disse spørsmålene. At disse spørsmålene nå stilles i USA er jo virkelig bra. Det er jo i USA mange av disse idealene om sterke gutter og sexifiserte jenter skapes,» sier Linnea i et intervju til adressa.no.

Jeg syntes at heftene er rett og slett superkul, og om noen har tips til flere, så kom gjerne med dem!img_0731

Kjedsomhetens mirakel


«– Hvis man føler at det å ha barn er en veldig stor oppgave, er det et tegn på at man er på gal vei. Det er ingen barn som har behov for å bli betraktet som en veldig stor oppgave. Da er det kanskje på tide å slakke på kravene».»

– Jesper Juul til nrk.no

Sjørøverskip! Yarr!

Sjørøverskip! Yarr!

Jeg føler at dette sitatet traff meg i hjertet; jeg har tidligere gått noen runder med meg selv. Artikkelen som jeg har linket til er fra 2010, men jeg syntes den er stadig like viktig. I alle fall, det er tema som er viktig for meg. Når barns aktiviteter skal stadig bli voksenstyrt, også på hjemmebane, er min erfaring at barnet blir plassert et sted det ikke har godt av å være, nemlig i sentrum. I stedenfor hvor det har godt av å være; en del av flokken, del av familien. Ved å la barna få ta del i gjøremål hjemme og ute, og blir de også inkludert i samfunnet de er en del av. Ved å tilbringe tid sammen og inkludere hverandre, så er min erfaring at behovene til barn og voksne blir ganske samkjørte. Ved å la barna få leke selv, åpner det en dør til deres kreativitet og selvstendighet. Det er ingen barn som ønsker å være en «veldig stor oppgave» eller være en tidstyv; for meg er det i alle fall et stort varselstegn på at jeg må slakke på kravene.

Det er ikke bare lov å be barna leke på egenhånd når behovet eller ønsket for å slappe av melder seg, jeg tror det er sunt. Da får også barna verdifull tid til å skape noe magisk på egenhånd. Det er nettopp magisk, det som skjer når vi voksne lar barn være barn. Det er en utrolig spennende prosess å få være vitne til. Her i huset har møblene en tendens til å forvandle seg til sjørøverskip av slike muligheter. Eller som forrige helg, når eldstemann kom og hentet oss fra stuen for å ta oss med på piknik. Han hadde lagt ut et teppe i gangen, dekket på med fat og glass, og funnet fram skiver og vann. Mammahjertet smeltet!

Barna ønsker å være en del av familien og dens gjøremål, de ønsker å gjøre det de voksne gjør, de etterligner, de vil bli inkludert. Det er ofte jeg hører andre klage på at kveldene blir så korte, at de ikke får tid til å slappe av, fordi etter barna har lagt seg må de jo skynde seg å gjøre alt de ikke får tid til når barna er våkne. Som å vaske hus, trene eller andre plikter og gjøremål. Jeg var en av dem. Jeg holdt på slik en stund, men det gagnet ingen. Det bare bygget opp under følelsen av å ikke strekke til. Dette, og lignende situasjoner hvor voksne føler at barna må «vekk» for at de skal få gjøre noe, kan bidra til at foreldrerollen blir en «veldig stor oppgave», og skaper et behov for å videre segregere livene til barn og voksne. Jeg oppdaget raskt at barna er kjempefornøyde med å enten hjelpe meg, være med på det jeg gjør, eller bare få tilbudet om å leke selv i nærheten av meg. Ved å inkludere barn i dagligliv og ute i samfunn, så får de bli en del av samfunnet vårt. De lærer å bli voksne:

«- Det kan man kun lære av sine foreldre, og det krever at foreldrene gjør voksenting. At de tar seg tid til å ligge en halvtime på sofaen, shoppe eller hva de nå vil, snakke med hverandre», slår Juul fast.

... og plutselig kom det et gyldent øyeblikk for mannen til å kaste seg ut i lek!

… og plutselig kom det et gyldent øyeblikk for mannen til å kaste seg ut i lek!

For noen år tilbake, som førstegangsmamma, hadde jeg en periode hvor jeg gikk med en vond følelse av å ikke strekke til. Når barnet sov, så fortet jeg meg til å gjøre f.eks husarbeid eller trene, da jeg fikk dårlig samvittighet av hva som helst som «stjal» tid og oppmerksomhet fra barnet. Tid til hvile var det altfor lite av. Klart jeg ble sliten! Heldigvis, så skjønte jeg at slik kunne det ikke være, og det var herlig forfriskende å snuble over boken «The Idle Parent» av Tom Hogdkinson:

«It’s been obvious to me watching our three kids grow up that the more they have been ignored, the better. The eldest had a surfeit of anxious parental supervision and is still the trickiest. The second had a little less attention, and she is more self-sufficient. Finally, the third was born on the bathroom floor and has had to get on with his life. And he is perhaps the best of all three at playing.»

Boken gav meg bakoversveis der og da, men det var en befriende og inspirerende bok å lese. Den er skrevet med humor og en advarsel om å ikke ta rådene hans seriøst. Det er ikke alle punktene som passet oss, hverken da eller nå, men det var veldig godt å finne en motvekt. Siden den gang har jeg funnet mange andre bøker og kilder til inspirasjon og glede, men der og da fikk jeg meg et dytt til å kjenne på egne instinkter og gjøre det som kjennes rett for familien. For eksempel samsove, sånn at vi alle var uthvilte, fornøyde og fikk nok søvn, eller det å la barnet leke selv og ta meg tid å slappe av med en kopp kaffe. Vil jeg trene, så kan i alle fall eldste få være med og leke i nærheten av meg. La foreldrerollen bli en glede og ikke en overveldende oppgave. Uthvilte foreldre er gode foreldre, og tenk hvor godt det er for både selvstendigheten og kreativiteten til barna.

Kjedsomhetens mirakel – jeg tror både voksne og små trenger den tiden for å skape rom for hverdagens magier, livets små mirakler og vidunderlige eventyr.

Make the ordinary come alive

“Do not ask your children
to strive for extraordinary lives.
Such striving may seem admirable,
but it is the way of foolishness.
Help them instead to find the wonder
and the marvel of an ordinary life.
Show them the joy of tasting
tomatoes, apples and pears.
Show them how to cry
when pets and people die.
Show them the infinite pleasure
in the touch of a hand.
And make the ordinary come alive for them.
The extraordinary will take care of itself.”

– William Martin

Eg elskar desse orda, røynda kling i øyra mine når eg høyrer det, orda når hjarta medan eg les. I dette samfunn kvar me jaktar på det perfekte, kvar drøymer skal levast ut og det kvardagslege vert forakta, sukkar eg ut og lengtar etter det enkle. Gleda i kvardagen. Det å finne magi i eigen heim, og la borna skape sit eige fantastiske univers rett utanfor dørstokken.

Det magiske med born, er at alt vert magisk, om me vaksne kan styre oss og la borna få vere born, la borna få leike, utforske, leve på eige initiativ, slik eg meiner born skal. Eg tykkjer at alt har vore vaksenstyrt for borna for mykje, for lenge. Er det rart at noko av magien forsvinn?

Kva om me lar borna visa oss vegen? La oss leve her og no, om så berre for eit augneblink. La skogen verte eit eventyrparadis med alvar og konger neste gong me går tur, i stadenfor å hase frå A til Å. La oss le hjarteleg og av oppriktig glede når katten stryk seg mot oss for å ha kos. La oss opne auga for kva skattar verda verkeleg har til oss.

«The extraordinary will take care of itself.»

DSC_0082

God påske-jul!

God hjelp å få, når boller skal bakes :)

God hjelp å få, når boller skal bakes🙂

Plutselig har resten av familien ferie, og vi blir samlet her hjemme. Det som kom like plutselig som ferien, det var snøen. Kombinasjonen gjør at jeg uten tvil går rundt med litt julestemning, selv om snø og påske henger sammen, det også. Eller var det ikke sånn at julen varer helt til påsken?

Gleden var i alle fall stor da far i huset dro gutta med i akebakken, og at vi seinere kunne krølle oss sammen med en film og noen boller. De siste feriene har vi egentlig bare hatt to mål: roe mest mulig ned, og få fin familietid. Det gjør at vi ikke kaver oss ut på ferieturer og lignende, og tilbringer tiden der vi trives best; hjemme, og sammen med de vi trives best med; hverandre.

Det blir heller dagsturer rundt for å finne på noe, fjellturer, eller som i dag, aketurer. Kombinert med besøk til besteforeldre og masse fin ute-tid. Når været er så fint som på bildet under her, er det jo sinnsro i seg selv og stå utenfor huset og dytte gutta i husken samtidig som jeg nyter utsikten.

God påske til dere, enten den tilbringes hjemme eller på tur!

DSC_0023

Brev frå dei unge

Papiret knitra mellom fingrane mine, og eg held dei opp mot ljoset. Det har gått minst 15 år sidan eg såg dei sist. For det poetiske, ville eg sei at papiret var gult av elde. Men det er heldigvis er det ikkje så lenge sidan eg var tenåring. Desse breva, desse lappane, som låg i posen, vakte likevel ein storm av kjensler når eg fann dei.

Orda så flyktig skrive

sidan gløymt

men kjenslene levde framleis.

Eg hadde gløymt dei heilt; breva eg skreiv med venar i England og andre delar av landet, lappar send til og frå andre venar på skulen mellom timane. I alle desse åra har dei vore i botn av ei gamal kiste heime hjå mor mi, som om eg ikkje vørde orda dei bar med seg. Orda var likevel ikkje gløymt, kjenslene dei vekte var mine eigne, som skrømt frå ei historie eg aldri kunne gløyme.

Eg kunne ikkje reglane

til spelet

som fann sted på skulegarden.

Eg klarte ikkje heilt å knekka koden den dagen eg venar fann. Dette spelet vart for vanskeleg for meg, ei blanding av kjærleik og hat, venskap og glede, sorg og tap, sjalusi og vakre gåver som alle bant oss saman, saman i desse åra. Saman, aleine. Eg kunne ikkje spelet, men eg trilla terningane det eg var god for, gav det eg hadde.

Eg les brev frå dei unge

frå meg

og minnast livet som forsvann.

Breva har eg her. Alltid. Sjølv om venskapen som klamra seg til oss, svann hen. Eg legg breva i botn av kista og lar dei eldast meir. Men tru ikkje at alt er vekke. Eg hugsar korleis det var, eg hugsar deg. Eg hugsar dykk alle. Eg hugsar orda, eg hugsa dagane, og nettene me levde og lo og grein og døydde, bit for bit.

letters-637196_1280

Tiltak og maktesløshet

529181_472967912775950_1539995332_nHvorfor engasjere meg når det aldri blir bra nok? Denne kommentaren las jeg i forbindelse med en miljødebatt, og det er ikke første gang jeg hører lignende når det gjelder miljø. En jevn strøm av overveldende negative nyheter hvorpå det virker som ingenting hjelper, skaper maktesløshet. Maktesløshet fører ikke til endring. Og er det noe jorden trenger, akkurat nå, så er det endring!

Kommentaren var skrevet i forbindelse med debatten om palmeolje og påskeegg, som kom i respons fra blant annet Tjomlid mot Sofie Elise sin oppfordring til boikott av Freias påskeegg grunnet palmeolje. Som følge av akkurat denne debatten om påskeegg, kan jeg forstå at mange kan bli forvirret om hva som faktisk kan gjøres. Saken er at det trengs enkle, konkrete måter å handle på, som f.eks å boikotte det påskeegget. Det at det finnes matoljer som på noen måter er verre enn palmeolje gjør jo ikke palmeoljen noe bedre; man må faktisk begynne et sted.

Som forbruker har vi stor makt, gjerne større enn vi aner. Dersom vi som forbrukere står sammen om endring, vil det helt klart utgjøre en forskjell. Om forbrukere stod klart sammen for økologiske, bærekraftige produkter, vil matvareindustrien måtte følge etter. Jeg har tenkt endel på det EventyrElin poengterer i innlegget Dødssyk og engasjerende som aldri før:

Jeg ønsker at media skal slutte med villedende, tabloidiserte overskrifter. Den ene dagens nyhet som motstrider den neste. Er det rart vi blir oppgitte og motløse? Jeg ønsker at media skal ta innover seg ansvaret de har i en bærekraftig kontekst og delta på en konstruktiv måte.

Miljønyheter for svært ofte en negativ, håpløs vinkling. Dersom vi ender opp med å tenke at det ikke nytter å gjøre noe, så er jo sjansen stor for at svært lite blir gjort. Jeg skulle ønske at miljøsaken fikk en mer konstruktiv vinkel. Så klart, det er mye som er negativt; men det er også mye vi som enkeltmennesker kan gjøre.

– Vi tar ikke inn over oss det miljølegene sier. Hadde vi gjort det, ville verden sett annerledes ut i morgen. Isteden er det som om vi får beskjed om at vi har fått lungekreft, men ikke vil fjerne svulsten. Vi bare fortsetter å røyke. Dette skremmer vettet av meg, sier Gunhild Stordalen i intervjuet med Aftenposten.

Hvorfor tar vi ikke det innover oss? Når jeg tidligere har stilt lignende spørsmål, er svarene at det gjerne virker nyttesløst, det negative blir for overveldende. Men politikerne har også et stort ansvar her. Dessverre så kommer økonomi først; det koster å legge om. Samtidig så har vi heller ikke råd til å utsette omleggingen lengre; vi trenger handling, nå. Det har Sophie Elise forstått, når hun står fram og oppforder boikott av påskeegg og palmeolje.

 

Tur med småtroll

Leirplassen er perfekt til å leke gjemsel

Leirplassen er perfekt til å leke gjemsel

Den beste måten å lære barn å ta vare på naturen, er å få la barn bli glad i naturen. Og for å bli glad i naturen, må vi tilbringe tid i den. Det er ikke første gang jeg har skrevet disse ordene, men de når fram til en kjerneverdi hos meg og i familien. Er det noe jeg så gjerne vil formidle, er det tur, friluftsliv og naturvern.  Med barna gjør jeg det enkelt: vi drar ut på tur i skog og fjell, og vi plukker opp boss og søppel vi finner på vår vei.

Det er ikke alltid helt enkelt å komme seg i fjell og skog med en 1, 5 åring og en 3,5 åring. Men jeg har lært meg noen triks etterhvert, og lært hva som fungerer for oss. I det store og hele gjelder det å gjøre det enkelt og følge flyten til barna. Jeg ønsker jo at de skal bli glad i å være ute på tur, og da hjelper det ikke om jeg stresser med å komme meg fra A til B. Noen av de fineste turene jeg har hatt med dem, er når jeg følger flyten deres og utforsker sammen med dem. Selv om turen ikke følger den ruten jeg hadde planlagt.

Noen dager drar vi i fjell med bæresele, noen ganger roter vi rundt i skogen, andre ganger holder det å tusle rundt huset. Jeg er så heldig å bo på bygda med fjell og skog på dørstokken, og da blir det enkelt å få nærkontakt med naturen. Det er bare til å gå ut døra! I dag har guttene vært hjemme med meg, og vi tok oss en kosedag ute i skogen. Ca fem minutter vekke er det en liten leir for barn, men klatrestativ mellom trærne, en liten elv som det går an å vasse og plaske i, store, mosegrodde steiner til å gjemme seg bak og en leirplass perfekt til boller og kos. Her tar vi ofte turen, og vi leker gjemsel bak steiner og trær.

Det å komme seg på tur og være i skogen er dessuten som balsam på sjelen for en høysensitiv – jeg tuller ikke, det er som medisin når inntrykkene blir for mange og overveldende. Så det er ikke bare for de små jeg kommer meg avgårde, jeg trenger det selv. Jeg kjenner skuldrene senke seg og pusten roe seg. Det er som å komme hjem.

I dag ble det dessuten noen riktig gode blinkskudd fra turen. Det er kjekt med nytt kamera, selv om jeg må sette meg inn i endel teknikker på nytt. Ikke helt enkelt å gå fra Canon til Nikon, men kommer nok snart inn i det.

Tips til tur med småtroll:

– Følg flyten til barna, og ikke stress så mye med å komme deg fra A til B. For barna er det ofte selve opplevelsen med å være ute som er fin, de er ikke opptatte av å gå visse avstander, slik som vi voksne er.

– Gå gjerne korte avstander, og finne en «baseleir» som dere kan holde til i. Finn gjerne på aktiviteter rundt på den plassen. Når barna er små, så er det om å gjøre å skape gode, fine minner fra naturen.

– Om du er ute etter å trimme eller gå til visse fjelltopper, er det kjempegod trening i å heller bære dem i seler og bæremeis opp. Nedover er det lettere for dem, og gjerne artigere, å gå. Og da har du fått svettet og trent deg godt på turen opp.

– Pakk med dere noe godt i sekken. Barn ser ofte fram til å pakke opp sekken og spise nisten. I dag var vi herlig usunne og hadde med oss boller. Men like ofte kan det være sunnere alternativer.

– «Plukke blomster og jakte etter troll». Sitat fra 3,5 åringen, når jeg spurte han om hans beste tips for andre barn som vil gå tur. Så det var hans bidrag til listen!

Hvordan er det med deg – liker du å komme deg ut i naturen?

DSC_0006 DSC_0047 DSC_0083 DSC_0087 DSC_0090 DSC_0093

Blogglisten

Jeg tenkte jeg omsider skulle registere meg på blogglisten, og måtte poste en verifiseringskode. I samme slengen, så lurer jeg på: er det andre steder å registrere seg? Å oppdage nye blogger?

Noen tips?🙂

8A3255D5-1803-45D6-BC80EC7AAC8CF0FB-593FD0F9-F00A-4AD6-A89A9F35FB227419

Pssssst! Noen som vet hvorfor denne kodesnutten ikke funker?🙂

<a href=»http://blogglisten.no/blogg/villkatta.wordpress.com/»><img src=»http://blogglisten.no/img/blogglisten.png&raquo; alt=»Blogglisten» /></a><img height=»0″ border=»0″ width=»0″ alt=»hits» src=»http://hits.blogsoft.org/?eid=861&#8243; />

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 213 andre følgere