Den enøyde banditt

Folk skygger av veien. Biler stopper opp. Barn peker. Hva er det som kommer der? Vinglende over veien, som går i lyktestolper, trær, og ikke ser biler? Med digre, hvite lapper over øyene? Hva kan det være? Jo, det er Villkatta, den enøyde banditt.

La meg forklare hvorfor jeg snubler meg frem langs veien med bandasjer over øyet. Natt til søndag var ytterst dramatisk. Jeg ante fred og ingen fare helt til jeg tok av meg kontaktlinsen om kvelden - og bang! - intens, intens smerte.

Jeg kunne ikke se og var livredd, men klarte nå å ringe etter ambulanse og kom meg på sykehuset. Det viste seg at ett av arrene på hornhinnen var blitt betent, og da jeg tok av meg linsen, så rev jeg av hele det beskyttende laget på øyet. Au.

Nå har jeg kommet meg såpass at jeg klarer å holde det ene øyet åpent, og har en diger, ulekker hvit bandasje over det skada øyet. Jeg syntes i det minste at de kunne ha gitt meg en sånn kul svart sjørøver lapp. Jeg elsker sjørøvere. Nå hadde jeg hatt sjangsen til å ligne litt på heltene mine…

Men til tross for at jeg faktisk ikke har klart å sett noe i det hele tatt før ikveld, så skriver de meg ut fra sykehuset med beskjed om å ta bussen hver morgen for kontroll. Det har vært en utfordring. Når jeg ikke har fått tilfeldige forbipasserende til å leie meg dit jeg skal, gikk jeg og følte meg frem og havnet ofte i grøftekanten. At det er fortvilende og ydmykende er en ting, men det verste er at det er farlig. Det er tross alt trafikerte veier jeg må ferdes for å komme meg til bussen.

Nå kjenner jeg at det svir sånn fra å sitte i pc lyset at jeg må skynde meg å publisere dette og logge av. Vi snakket så snart… øyet tillater det… Hilsner fra Villkatta, den enøyde banditt.

Hjernen er alene

Seigmen - Hjernen Er Alene

Dette er en sang som har betydd mye for meg, på grunn av teksten. “Jeg roper hjelp, selv om jeg vet, at ingen kan høre meg”. Akkurat det griper meg voldsomt.

For meg snakker sangen om å være rundt mennesker, men likevel være helt aleine, fastlåst i angst og desperasjon. En situasjon jeg kjenner så altfor godt. Kroppen stivner, jeg klarer ikke engang bevege fingrene. Jeg klarer ikke snakke. Jeg klarer ikke å møte blikkene til menneskene rundt meg. Stemmene blir forvrengt, og jeg kan høre at de snakker vondt om meg, vil meg vondt.

Jeg klarer ikke å reise meg. Jeg klarer ikke å snakke. Jeg ønsker desperat å skrike ut etter hjelp. Noen rister i meg. Noen prøver å lokke ut av meg hva som er galt.  Jeg begynner å skjelve. Synet blir like forvrengt som hørselen, det er som om jeg sitter inne i en boble, isolert fra omverdenen, og jeg klarer ikke å bryte ut. Men jeg klarer ikke å svare.  Jeg tørr ikke å forlate stedet, selv om alt jeg vil er å komme meg vekk.

Til slutt rømmer jeg, som jeg har døden selv i hælene.

Jeg isolerer meg, rømmer vekk fra mennesker, klarer ikke å være nær noen. Men da blir det verre. Stemmene i hodet blir tydligere. Paranoiaen stiger og stiger, og jeg tror andre skal ta meg. Drepe meg. Jeg vil leve, jeg vil dø. Jeg orker ikke mer. Jeg vil at stemmene skal slutte. Jeg vil at den fryktlige, desperate angsten og frykten som holder meg lenket skal slippe taket. Men jeg sitter der fastlåst.

Det går lengre og lengre mellom disse anfallene mine. Nå er det tre måneder siden sist, og det gir meg håp. Det hender at jeg ikke blir hørt, når jeg ønsker at noen skal holde rundt meg og lytte til meg. Det hender at når disse tankene blir for sterke, at jeg setter på akkurat denne sangen. For å minnes hvor mye verre det har vært. Er jeg redd nå, klarer jeg nå å åpne meg for andre som har tid til å lytte. Jeg sitter ikke lengre alene i boblen min av angst og desperasjon. Når jeg roper nå, så blir jeg hørt.

Drømmen

Jeg låg og sov, da jeg såg at du stod ved sengen, og såg på meg. Jeg kunne se dine konturer, men ikke ditt ansikt. Jeg bråvåkner, og ser skygger i mørket. Jeg føler deg der. Jeg følte nærværet ditt, jeg kan se at du er der. Jeg blir redd. Springer ut av sengen og skrur på lyset.

Du er vekke.

Farvell

Jeg husker du satt og smilte. Jeg var bare 12 år, usikker men full av påtatt selvsikkerhet. Jeg ville så gjerne imponere dere eldre gutta. Livet var spennende den gangen. Altfor ung til å begi meg utpå det livet jeg gjorde, men det tenkte jeg ikke på da.

Du gjorde voldsomt inntrykk på meg. Alle sirklet rundt deg. Allikevel var du så utrolig grei. Vi satt i flere timer og bare preiket. Vi satt i flere timer bare i stillhet, men det gjorde ingenting. Kanskje ikke så rart at du ble min første, ungdoms forelskelse? Men som en ung tenårings forelskelser ofte gjør, så ble det borte like fort som det kom.

Du ble en venn. Du ble ett fast knyttepunkt i venneflokken vår. Årene gikk, og da min beste venninne fant kjærligheten med deg ble jeg så glad på deres vegne. Vi fant på så utrolig mye kult sammen, da i begynnelsen. Men du var mer enn en festkamerat. Du var en jeg kunne snakke alvorlig med og betro meg til. Alt fra vonde opplevelser til livets filosoferinger.

Jeg husker at du kunne smile, le og være glad. Jeg husker du kunne sitte og virkelig digge musikk. Du levde deg inn i ting. Du fant på sprøe ting, og dro oss med på det. Morsomme ting. En periode så bodde vi i venneflokken omtrent sammen, så knyttet ble vi.

Men livet vi levde smalt fort tilbake på oss. Etterhvert som mitt liv falt sammen, mistet vi kontakt. Noen ganger møttes vi. Jeg husker at det gjorde vondt å se hvordan du kjempet desperat mot livet. Noe gikk fryktelig galt. Alt det så var så bra før, var vekke. Livet var blitt ett levende helvete. Sykdommen holdt ett hardt grep.

Vi ble ikke bare stygge mot oss selv, vi var stygge mot hverandre. Til tider har jeg vært så rasende på deg at jeg ville bare skade deg. Jeg har vært redd deg. Jeg har avskydd deg, for jeg kunne se mitt eget forfall i ditt. Ett hav av instense følelser klumpet seg sammen.

Å få høre de vonde ordene, at du var død, kom som ett knytteneve slag. Jeg knakk sammen i gråt. Jeg var så fortvilende rasende over urettferdigheten med det hele, over tapet, at du er borte. De siste dagene har jeg gått i en slags nummen tåke. Jeg klarer bare ikke å fatte hva som har skjedd. Du så klarte deg så bra på slutten. Hva skjedde? Hva pokker skjedde!

Jeg skal huske deg for den du egentlig var; en god, snill gutt, som jeg har opplevd mye fint med. En god venn, som var lett å bli glad i. Jeg vil ikke si farvell til deg, men jeg vet at jeg må slippe taket. Nå har du endelig fått den freden som du ikke fikk i livet. Hvil i fred. Du vil bli sårt savnet.

Aleine, men ikke ensom

Det har nå gått flere uker siden bruddet, og i denne perioden har det skjedd veldig mye med meg selv. Det er tunge tider med sorg og savn, men samtidig har jeg funnet en ny frihet med meg. Jeg har lært noe viktig som ellers ville tatt lang tid for meg å lære.

Jeg har hele tiden lett etter noe som kan gjøre meg hel, fullstendig, utenfor meg selv. Som om noe eller noen andre kunne fylle det tomrommet som jeg har inne i meg. Jeg har lidd av en slags kronisk ensomhet, og jeg har vært livredd for å være aleine. Å bare være meg.

Jeg har klamret meg til forhold og til andre mennesker, som om de skulle være redningen for meg. Jeg har alltid styrt livet mitt etter det forholdet jeg har vært i, og helt glemt å ta vare på meg selv. Nå har jeg vært tvunget å se på de mønstrene i livet mitt.

Å innse at jeg faktisk må være aleine nå har gitt meg en slags frihet. Å vite at nå må jeg bare ta vare på meg selv og bygge opp mitt eget liv. Jeg har alltid hatt så mye frykt når jeg har gått inn i forhold, antageligvis fordi jeg ikke har vært trygg på meg selv. For hvordan kan jeg være trygg på andre, når jeg ikke engang kan gi meg selv det?

Det har gått opp for meg at jeg er i en spennende tid. Jeg står nå fritt til å leve mitt liv, fri fra aktiv rusavhengiget. Fri til å finne meg selv. Fri til å skape meg ett helt nytt liv. Og selv om jeg er aleine, er jeg ikke ensom. Jeg har fått sånn støtte fra de rundt meg at jeg blir rørt til tårer av takknemlighet.

Jeg har venner som virkelig bryr seg om meg og vil meg vell, det har jeg aldri hatt når jeg har vært ute å brukt - for da ble alle bare styrt av rusen, og den ville alltid komme først. Nå vet jeg at jeg har folk rundt meg som tar imot meg når jeg faller.

Jeg har vært så utrolig styrt av mine egne behov. Jeg har krevd mye fra andre, spesielt fra de jeg var i forhold med - jeg har krevd at de skulle fylle tomrommet mitt og bekrefte min verdi som menneske. Dette blir helt feil. Nå vet jeg at jeg må jobbe med meg selv, så jeg kan klare å gi meg selv det jeg trenger. Og jeg må lære å gi av meg selv til andre - stole nok på andre at jeg lar meg bli sårbar ovenfor de. Tørre å ta den sjansen. Og ikke minst, glemme meg selv og mine behov sånn at jeg kan ta vare på de personene i livet mitt som er viktigest for meg.

Stille..

I det siste har det vært veldig stille her inne på bloggen. Det har skjedd mye i livet mitt, og alt føles veldig kaotisk ut. Midt oppe i det hele har jeg ikke klart å sette meg ned for å skrive, selv om jeg kjenner at jeg hadde hatt behov for å få det ut.

Jeg klarte å involvere meg i ett forhold, noe som er risikabelt så tidlig i tilfriskningen. Jeg fikk mange advarsler, men hørte ikke på dem. Forholdet funket ikke, og nå sitter jeg igjen med mange følelser som jeg må jobbe meg igjennom.

Jeg har begynt i ny jobb, og det er krevende å måtte sitte seg inn i så mange regler og prosedyrer. Samtidig er det deilig også, å ha noe å gå til hver dag. Å føle at jeg tjener penger som jeg fortjener. At jeg gjør noe nyttigt ut av dagen.

Å starte på nytt i en ny by. Prøve å få venner og ett nettverk, og ikke føle seg så ensom så langt vekke fra familie og barndomsvenner. Det er tøft. Jeg savner gamle trakter veldig mye, samtidig som dette også er veldig spennende.

Ikke minst å jobbe med meg selv sånn at jeg kan fortsette å holde meg rusfri. Jeg går i selvhjelpsgrupper flere ganger i uken og jobber med mitt 12-trinns program. Jeg reagerer fortsatt med gamle mønstre og må konstant være på vakt over tankene mine.

Alt dette her gjør meg så utrolig stressa! Så denne langhelga her har jeg stukket av til landet, hvor jeg soler meg, griller og trives i godt selskap. Og da fikk jeg endelig overskudd nok til å skrive litt her!

Fortsatt god helg til dere alle!

På egne bein

Ja, da var tiden kommet for meg å stå på egne ben. På fredag var jeg ferdig med behandlingen, og jeg har nå kommet ut i ny leilighet. Dette er begynnelsen på resten av mitt liv! Veldig skummelt, men også veldig spennende.

Den største utfordringen er rett og slett å bli husvant. Jeg har aldri egentlig bodd aleine før, har alltid delt med noen. Så jeg merker jeg er ganske husredd, og har problemer med å slappe av bare i eget selskap. Men slikt blir jo bare bedre med tiden, etterhvert som jeg får mer trening.

Jeg har også fått meg jobb, begynner neste mandag så nå har jeg en uke på å slappe av og finne meg tilrette i leiligheten - og så reiser jeg en tur til familien min om helgen! Gleder meg til å se dem igjen, og til å leke med katten min!

Sky is over - Serj Tankian

I mangel på noe å blogge om, her er følelsene mine i musikk form…

Norge høyest dødelighet blant narkomane

Antall overdoser økte i 2007 med hele 25%, og Norge har høyest dødelighet blant narkomane i Europa. Dette er det skremmende resultatet av en undersøkelse Kripos har foretatt. Og mens mennesker som sårt trenger hjelp dør, fokuseres det idag på å rydde de narkomane vekk fra gatene.

De siste dagene har politiet hatt en aksjon utenfor Oslo S der de tauer inn narkomane og “rydder” gatene. Dette er jo typisk “ute av syn, ut av sinn” fremgangsmåte, og etter min mening vil ikke løse noenting. Antagligvis vil det skje det samme som når det ryddet opp på Plata; miljøet ble spredt og mindre oversiktelig, men det reduserte ikke antall narkomane. Flere ganger har det vært aksjoner mot steder med mye salg av narkotika, og hver gang har miljøet oppløst seg bare for å komme tilbake ett annet sted. De narkomane blir bare “dytta” rundt omkring i byen.

Jeg syntes fokuset bør settes på bedre behandlingstilbud for narkomane. I dag regjerer veldig lange ventelister, og mange dør og setter overdoser før de får den hjelpen de trenger. Jeg syntest det er provoserende at så lite blir gjort med behandlingstilbud og forebyggende tiltak når overdosestatestikken bare vokser og vokser. Istedenfor arbeider de for rydde vekk og gjemme bort mennesker som trenger help, så den gode borger skal få slippe å se på samfunnets bitre realiteter og problemer.

Når det er sagt, er det positivt at noe blir gjort for å gjøre gaten tryggere og forebygge rekruttering av nye narkomane. Men jeg har ingen tro på at denne metoden vil fungere. Jeg skulle bare ønske det ble satt i gang en aksjon som gav de narkomane utenfor Oslo S muligheten til behandling, istedenfor ei natt eller to på glattcelle.

Jeg er glad i meg!

De to siste ukene har jeg hatt en skikkelig god opptur, og jeg har gått rundt og følt meg litt sånn salig. Jeg har gjort en ny oppdagelse; jeg er faktisk glad i meg selv. Jeg respekterer meg selv. Jeg er stolt over meg selv. Det er deilig å ha det sånn, for det første gangen i mitt liv jeg har følt det slik.

Grunnen til denne oppdagelsen var en av gruppene vi hadde i behandlingen. Temaet i gruppen var forhold, og spørsmålet var hva jeg hadde å gi ett forhold. Cluet var at for å kunne gi det til andre, så måtte vi først kunne gi det til oss selv.

Det var da jeg gjorde den oppdagelsen at jeg faktisk kunne gi meg selv alle disse tingene. Det hele er jo veldig nytt, så det tar nok en stund før denne nye tryggheten og følelsen virkelig sitter inne. Men det gir meg jo håp. Håp om at jeg faktisk kan klare å skape ett godt liv for meg selv.

Jeg har vært avhengig av bekreftelser på at andre er glad i meg for å kunne føle meg vel selv, og da får jeg aldri nok; jeg går på en konstant søken etter bekreftelser. Det trenger jeg ikke lengre, for nå vet jeg at jeg er bra nok uansett hva andre syntes. Jeg kan endelig begynne å stå for mine egne meninger og ikke la meg overkjøre i frykt for å bli avvist.

Så fremtiden er fantastisk, dere! For nå har jeg den støtten og bekreftelsen fra den personen som er aller viktigest i livet mitt, nemlig meg selv!