Iron Maiden Valle Hovin 2008

Bare for å dele opplevelsen litt!

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.

Ike mot noen drøm

du ikke selv har drømt …

Når var du tro?

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

Var du tro

når din handling overdøvet

lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro

når du ikke bedrog

den du ikke elsket?

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

da var du tro!

Dikt av Andre Bjerke

Jeg har tenkt på det å være tro mot meg selv. Å finne ut hva som virkelig er mitt og hva jeg virkelig ønsker. Det er ikke lett når jeg har levd hele livet mitt i streben etter å bli godtatt av andre og gjøre hva jeg tror blir forventet av meg. Jeg kler meg ut med masker som beskytter andre for å se hvem jeg er, og oppfører meg deretter.

Jeg har ikke vært tro mot meg selv i hele mitt liv. Ikke siden jeg var en liten jentunge, da jeg vandret rundt i skogene i min egen eventyrverden. Da jeg kunne synge høyt uten å føle skam. Da jeg kunne veve sammen eventyr og alver og leve fritt. Da jeg var fem år gammel.

Jeg oppdaget at andre ikke delte mine gleder og mine sorger; når jeg elsket; elsket jeg alene. Istedenfor å være stolt over å være meg selv begynte jeg å være noen helt andre. Flere år med systematisk vold både psykisk og fysisk bet seg merke, og som 10-11 år gammel forsvant jeg helt. En anonym person ingen kunne legge merke til; for hvis ingen såg meg, kunne heller ingen skade meg. Jeg gikk alene; jeg snakket ikke.

Jeg sluttet å være tro. Jeg klarte ikke å føle glede over noe jeg gjorde, fordi jeg visste at det var ikke meg; det var ikke mine gleder; jeg var ikke tro mot mine følelser. Nå er det på tide å bryte ut og på tide å begynne å leve. Jeg tar små skritt om gangen. For maskene som jeg laget for å beskytte meg selv har nå begynt å skade meg istedenfor.

Jeg har fått følelsene mine tilbake, og jeg kan merke når jeg går imot mine egne tanker og meninger. Når jeg gjør noe fordi jeg tror det er forventet av meg, ikke fordi jeg ønsker å gjøre det. Jeg må sette grenser. Jeg må samtidig fjerne noen av grensene jeg hadde for meg selv.

For å si det rett ut, jeg må lære å gi en god faen i hva andre syntes og bare være meg selv! Først da kan jeg være tro. Først da kan jeg være fri, først da kan jeg være meg selv og virkelig leve mitt liv med de gledene og sorgene det måtte bringe. Dette ønsker jeg av hele mitt hjerte. Nå må jeg handle og ikke bare ønske.

Stemningen var høy og forventningen var stor da jeg troppet opp på Valle Hovin forrige torsdag. Endelig skulle jeg få se mine barndoms helter. De gamle gutta som fortsatt er mine musikkhelter. Joda, det var tid for Iron Maiden.

Siden jeg var lita jente har jeg vært innbitt Maiden fan. Som ti-åring tuslet jeg rundt på skolen med jakke med Eddie på ryggen, mens de andre jentene hadde Roxette t-skjorter. Og jeg lurer på hvorfor jeg aldri ble godtatt med i gjengen?

Hver dag etter barneskolen pleide jeg å krølle meg sammen på sengen, katten på fanget og leve meg helt inn i gitarriffene som strømmet utav cd-spilleren min. Jeg hadde også en samling vinyler, som jeg tråkket rundt i bruktforretninger sammen med min far for å samle opp. Heltene mine var Kiss og Iron Maiden.

15 år var gått siden den lille jenta lyttet storøyd til en cd-spiller til hun endelig skulle få se de gamle gutta live. Jeg skal love dere at jeg var spent og forventningsfull. Og det var verdt det. Uten tvil. Jeg ble revet med fra første sekund, da jeg hørte “scream for me, Oslo” var det nettopp det jeg gjorde, med knyttenevene i løftet mot himmelen.

Alle de gamle klassikerene som jeg elsket ble spilt. Gliset ble bare større og større både på meg og de rundt meg. Det var bare å kaste seg rundt og hoppe som en galning. Å se og høre en folkemengde på 13.000 mennesker synge med på Fear of the Dark er helt ubeskrivelig; det er en opplevelse jeg sent vil glemme!

En litt morsom anekdote fra kvelden var at de på ett tidspunkt gikk tom for brus og vann. De hadde bare øl igjen. Jeg og ei venninne ble litt gærne på dette, og satt og småkjeftet oss i mellom at slikt gikk rett og slett ikke ann! Tenk å bare ha øl og ikke brus! Kameraten vår satt da og småflirte; hadde dette vært for ett år siden hadde det vært omvendt, da hadde jeg flippet ut hvis det ikke hadde vært øl. Endel har forandret seg i det siste ja.

Både brus og tørste ble fort glemt da heltene sprang på scenen. Jeg har hørt mye om hvilket show de kan stelle istand, og jeg ble ikke skuffet. Dette til tross for at gutta påstod at de hadde brukt opp alle spesial effektene sine i Trondheim, og kunne bare tilby oss en måke som kom tilfeldigvis flyvende mens de spilte Anciet Mariner. Men den gang ei. Store Eddier vandret scenen, fyrerkeri og monstrer som steg opp fra gulvet. Jeg fikk som jeg forventent, tøft!

Det var mange lykklige, slitne mennesker etter den konserten. Arrangørene må ha prøvd psykologi på oss, ettersom de spilte “dont worry, be happy” over annlegget da titusner av mennesker skulle komme seg ut av området. Det må ha funket, for stemningen var god. Syngene på Maiden sanger vandret vi fornøyd mot bilen etter en meget vellykket konsert.

Ofte klarer jeg bedre å formidle følelsene mine igjennom sanger og musikk, enn ord. Ikveld er det en spesiell sang som rører noe i meg og jeg sitter og spiller av, nemlig Jeff Buckely’s cover av Hallelujah. Jeff Buckely hadde en relativt kort karriere, og druknet i mai 1997. Det har vært mange spekulasjoner over dødsfallet hans. Men i sin tid gav han ut mye musikk og fikk en lojal følgerskare, spesielt debutalbumet hans Grace er vakkert.:

For noen uker siden stripa jeg håret, og jeg tror faktisk at jeg må ha bleiket hjernen min i samme slengen. Jeg har blitt så utrolig blond at det nesten er skummelt! Jeg surrer, vimser og vaser, snubler, slår hodet i dører, og detter ut med kommentarer som ikke hører hjemme noen sted. Hva skjer med meg egentlig?

Greitt nok, slik var jeg som aktiv, bare hundre ganger verre. En selvfølge egentlig, når enn går våken noen uker i strekk. Men at det plutselig kommer tilbake nå liker jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Er det fordi jeg har begynt å jobbe? At jeg bruker opp all konsentrasjonsevnen og tankekraften der, slik at jeg har ingenting igjen når kvelden kommer? Eller blir man så påvirket av sin egen hårfarge?

Onsdag kveld kom jeg hjem fra jobb, trøtt men fornøyd med dagen. Da var husnøklene vekke. Virkelig vekke. Etter å ha letet i full panikk, fant jeg dem på ett sted som jeg allerede hadde sett flere ganger før. Litt roligere strekker jeg meg ut etter koppen med nytrakta, deilig kaffe som jeg hadde satt på bordet - bare for å oppdage at nå var den vekke. Nå hadde jeg fått nok, og fant meg bare en ny kopp (den gamle koppen dukket seinere opp ute i gangen min).

Jeg trodde virkelig at nå var alt på plass, og bestemte meg for å sjekke vaktlisten min på jobben for neste dag. Bare for å oppdage at jeg hadde sett feil, lest feil, jeg veit ikke, men jeg hadde uansett gått over en time for tidlig fra jobb den dagen. Når jeg signerer meg ut fra jobb, står vakttimene ved siden av navnet mitt. Så at jeg ikke oppdaga det da, er enda mer utrolig.

Tankene mine er på ett helt annet sted enn der de bør være. Når ei venninne spurte om jeg ville være med på stranda og bade, presterte jeg å svare “nei takk, jeg er mett”. Fikk ett ganske rart blikk da ja. Så må jeg ofte spørre folk flere ganger om de kan si noe på nytt, før det går opp for meg hva de sier.

Jeg fikk høre av en venn av meg at dette kan være senabstinenser, som pleier å komme tilbake etter 6 måneder. Det høres jo mer sannsynlig ut enn å beskylde frisøren min for noe. Jeg håper bare det går over fort. Greitt nok at andre kan syntes at vimsingen min er underholdene, men jeg blir ganske så sprø av det!

For litt over ei uke siden kunne jeg skryte på meg seks måneder rusfri tid. Dette er det lengste jeg kan skryte på meg å ha vært rusfri siden jeg begynte å bruke da jeg var 12 år. Tilogmed da jeg gikk på hepatitt C kuren og skulle ikke drikke alkohol på 6 mnd, klarte jeg å sprekke. Utrolig nok så gikk nå engang kuren veldig bra og var vellykket, men det var ikke takket være meg.

Jeg er vanvittig stolt over meg selv, og utrolig takknemlig til alt som har hjelpet meg til å klare dette her. Jeg kan glede meg over livet. Jeg har hatt en stille helg nå, og brukt litt tid på å reflektere over hvordan livet mitt har forandret seg. Jeg blir nesten sjokkert, fordi så utrolig mye har skjedd med meg på så kort tid. Når alt dette har skjedd på ett halvt år, kjenner jeg at jeg gleder meg til å se hva mer livet kan tilby og hvordan mer jeg vil vokse ettersom tiden går.

Klart det har vært vondt, men jeg velger å kalle det voksesmerte. Den største forandringen er at jeg har fått følelsene mine tilbake. Før var jeg nærmest kald og apatisk, og det eneste jeg kunne føle på var frykt og desperasjon. Nå kan jeg føle, nå kan jeg være menneskelig.

Jeg har fått noe i livet mitt jeg ikke hadde før, og det er håp og tillit. Jeg har fått tillit til at livet vil bli bra, jeg har fått tillit til mine nærmeste og tilliten til meg selv vokser for hver dag som går. Ikke minst, mennesker rundt meg begynner sakte men sikkert å få tillit til meg igjen. Jeg har fått håp om at livet vil bli bra, og jeg vet at mine håp er realistiske og vil skje bare jeg gjør den jobben jeg må gjøre med meg selv, en dag om gangen.

Forholdet til familien min blir bedre og bedre. Jeg har fått ekte, gode venner som jeg kan åpne meg til. For nå har jeg begynt å åpne meg. Før så jeg på det å vise følelser som en svakhet, og måtte jeg gråte, så låste jeg meg inne på egenhånd. Ingen skulle få se meg gråte. Nå viser jeg frem tårene mine når jeg har det vondt, fordi jeg klarer å vise mine følelser for andre. Og det er stort; det er utrolig stort for meg! Før såg jeg på livet som en kamp, og det var meg mot verden. Nå gjør jeg ikke det lengre, og jeg vet at jeg aldri er alene. Selv når ensomheten kommer snikende, er det noe jeg velger der og da, for nå har jeg alltid noen som stiller opp for meg.

Rent praktisk så lærer jeg nå å mestre de nødvendige, små jobbene i hverdagslivet.  Jeg står opp hver morgen, rer sengen og går på jobb. Og trives på jobben, og gjør mitt yterste for gjøre mitt beste.Når jeg har hatt jobb før, så surret jeg rundt og var rusa, slurvet og endte opp med å slutte fordi det kom i veien for rusingen min. På slutten var jeg ikke i stand til å jobbe, da jeg bare gikk gatelangs og innom andre rusavhengige på hospits for å skaffe det jeg måtte ha.

Jeg leker husmor, der jeg baker kaker og elsker å lage middag til venner. Jeg pusler og steller i hagen. Jeg har det rent og ryddigt i leiligheten. Det gjorde jeg aldri før. Det var like mye kaos rundt meg som det var inne i meg. Jeg ble alltid kastet ut av leilighetene mine ettersom både politi, kriminalitet og manglende husleie var standarden min. Tenk, at denne gatenarkomenen her plutselig baker sjokoladekaker og luker blomsterbed! Jeg blir så glad og takknemlig når jeg tenker på dette!

Det som er herligest for meg, er at jeg har fått egne meninger. Jeg visste ikke hva jeg mente før, og var så livredd for ikke å bli godtatt, at jeg bare snakket andre etter munnen hele tiden. Nå har jeg begynt å lære meg selv å kjenne, og jeg oppdager hva mine meninger og synspunkter faktisk er. Jeg oppdager hva mine interesser er og hva jeg liker å gjøre. For eksempel, hvilken musikk jeg liker, hvilke bøker jeg liker å lese. Jeg har fått guts nok til å si hva jeg tror og tenker, selv om jeg ikke er den som hopper først ut i en diskusjon. Men jeg er ikke redd for å si hva jeg mener lenger.

Jeg tror egentlig at jeg kunne ha skrevet en bok om dette. Det er så utrolig kult at jeg har klart å kommet så langt. Så takk til min familie og mine nærmeste, og alle de rundt meg som har støttet meg på veien. Jeg kunne ikke klart det på egenhånd.

Jeg har fundert på noe som Villvetten pleier å si. “Når andre er lei av meg, så kan de bare gå. Jeg blir sittende med meg selv”. Akkurat det kjenner jeg på ikveld; jeg skulle ønske jeg kunne ta en pause fra meg selv, om så bare fem minutter. Bare få ett pusterom og slå av hjernen.

Jeg har gått på høygir i det siste, og når jeg har det sånn, klarer jeg ikke å slappe av.  Jeg har jobbet som en gal, shoppet som en besatt, og danset som en tulling på stuegulvet. Selv når jeg sitter på sofaen om kvelden og skal ta det rolig, så overtar hjerneaktiviteten og tankene går i 240 km/t. Ett indre uro som sitter i magen og bare kverner og kverner rundt. Nå kommer landingen, og jeg føler meg sliten langt inne i sjelen.

Hver gang jeg får disse vonde følelsene så har jeg lyst til å flykte fra dem, istedenfor å kjenne på dem. Samtidig blir energien sugt ut slik at jeg ikke orker å gjøre det jeg vanligvis gjør for å flykte. Jeg er rett og slett stuck med meg selv. Jeg har lyst å være aleine, samtidig som jeg har lyst på en klem; at noen skal holde rundt meg og si at dette kommer til å gå bra.

Det er uvant å leve med og takle diagnosen i nyktern tilstand. Før pleide jeg å ruse den vekk eller regulere form og humør med rusmidler, men det kan jeg ikke lengre. Siden jeg heller ikke vil gå på medisiner, så må jeg lære å takle dette på en annen måte. Det er på godt og vondt at jeg må lære å leve med følelsene mine.

Jeg føler meg skeptisk til å publisere en post som dette, hvor jeg sutrer og klager, men jeg måtte bare få det ut og skrive om det, så jeg slipper å bare holde det inne i mitt eget hode. Men for å prøve å slutte av på en positiv måte; jeg kjenner iallefall at jeg lever, at jeg ikke er avstumpet og apatisk lengre. Nå er det natt, og i søvnen får jeg hvile. Jeg kan stå opp imorgen og kjenne på at det er en ny dag, en ny helg, som jeg kan fylle med positive ting.

Ekte bygdejente som jeg er, tenkte jeg at en telttur tok jeg på strak arm. Vant med skog og natur, reine villmarkens datter, og alt det der. Men da jeg og venninna mi satt og tenkte litt over dette med været kvelden før, fant vi jo ut at det var best å spørre om vi fikk ta hytta. På grunn av pollen-allergi, selvfølgelig…

Så med Alan Jackson på full guffe, råna vi fornøyd innpå hytte/camping plassen og spurte etter vår hytte. Til stor latter - ingen som trodde på allergien vår! Resten av turen ble vi pekt på - se, der går pollen-jentene! Hm…

Det andre som beviste mitt primitive villmarks-innstinkt, var myggsprayen. Etter å fått tigget til meg en anti-myggserviett, satte jeg og venninna mi igang ett lite spetakkel om brunkremen vår, uten å tenke oss om. For ett første inntrykk vi måtte ha gjort!

Til min store skrekk, var det heller ingen dusj. Men vaske håret skulle jeg! Sneik meg vekk til en strand hvor jeg trodde ingen kunne se meg, og satte igjang med å shave leggene. Selvfølgelig kom det noen av vennene mine roende i båt akkurat da…

Helgen har vært utrolig koselig. Sitte rundt bålet og grille marshmallows, nyte naturen og være i godt selskap, vekk fra jag og mas. Så telttur blir det på meg igjen, det kan jeg love dere! Jeg har aldri klart å nyte og være med på slike ting før, det er ny glede jeg har oppdaget nå.

Men så klart kunne vi ikke reise derfra uten å bevise vår blondhet. Pakket og klart, råna vi på nytt ut av campingplassen med Alan Jacksen på full guffe. Vinka og var så fornøyde. Bare for å oppdage at bagasjerommet stod på vid gap med eiendeler strødd nedover veien…

“Men du vil vel virkelig ikke ha det slik?!” Den stakkars psykologen ser nærmest bedende på meg. Så er vi igang igjen; den evige diskusjonen om vi skal ta livet av manien min eller la den fortsette. Det kan høres kanskje rart ut, men jeg er litt glad i ha mani. Jeg syntes at det er forbaska effektivt, og så er det litt morsomt da, men disse rare innfallene jeg får.

Ikke alle er like enige med meg. Spesielt de som har bodd med meg. Ekssamboeren min fikk hysterisk anfall da jeg hadde malt leiligheten da han var på jobb. Knallrosa. Lister og alt. Men jeg fikk byen over meg og hadde ikke annen farge tilgjengelig for hånd, og da måtte det bli sånn. Eller den gangen jeg måtte ut midt på natten for å stå på rulleskøyter, da jeg aldri hadde gjort det før. Fant den bratteste bakken og satte utfor. Det gikk ikke så bra.

På en annen side er leiligheten og hagen plettfri på disse tider. Jeg blir veldig kreativ og skriver dikt, og lager mange grafikker. Greitt nok så blir jeg sittende oppe hele natten når jeg har en lang dag på jobb forann meg, men det gjør jo ingenting, for se hva jeg har fått til!

Så på en måte er jeg litt glad i ha det sånn. Jeg er redd for å ta medisiner, og redd for at jeg skal miste personligheten min. Jeg har blitt feilmedisinert til den store gullmedaljen og skal jo aller helst takle alt på egenhånd. Så når jeg får dette spørsmålet, kommer standardsvaret mitt; vi prøver litt til.

Det er krasjlandingene jeg sliter med. Nedturene av sykdommen, ikke oppturen. Når jeg går i kjelleren, er det helt ekstremt. Velkommen søvn, velkommen stemmene i hodet, og velkommen alle mine mørke sider. Velkommen psykriatrisk. Da er da jeg spørr meg selv; vil jeg virkelig ha det sånn?