Jeg er glad i meg!

De to siste ukene har jeg hatt en skikkelig god opptur, og jeg har gått rundt og følt meg litt sånn salig. Jeg har gjort en ny oppdagelse; jeg er faktisk glad i meg selv. Jeg respekterer meg selv. Jeg er stolt over meg selv. Det er deilig å ha det sånn, for det første gangen i mitt liv jeg har følt det slik.

Grunnen til denne oppdagelsen var en av gruppene vi hadde i behandlingen. Temaet i gruppen var forhold, og spørsmålet var hva jeg hadde å gi ett forhold. Cluet var at for å kunne gi det til andre, så måtte vi først kunne gi det til oss selv.

Det var da jeg gjorde den oppdagelsen at jeg faktisk kunne gi meg selv alle disse tingene. Det hele er jo veldig nytt, så det tar nok en stund før denne nye tryggheten og følelsen virkelig sitter inne. Men det gir meg jo håp. Håp om at jeg faktisk kan klare å skape ett godt liv for meg selv.

Jeg har vært avhengig av bekreftelser på at andre er glad i meg for å kunne føle meg vel selv, og da får jeg aldri nok; jeg går på en konstant søken etter bekreftelser. Det trenger jeg ikke lengre, for nå vet jeg at jeg er bra nok uansett hva andre syntes. Jeg kan endelig begynne å stå for mine egne meninger og ikke la meg overkjøre i frykt for å bli avvist.

Så fremtiden er fantastisk, dere! For nå har jeg den støtten og bekreftelsen fra den personen som er aller viktigest i livet mitt, nemlig meg selv!