I dag har jeg lyst til å dele en sang som har betydd mye for meg opp igjennom årene. Første gang jeg hørte den var jeg 12-13 år gammel på den lokale ungdomsklubben, spilt av de lokale heltene ZZ Killawadys. Denne sangen hjemsøkte meg i evigheter, og fikk meg til å vandre inn i en platebutikk for å kjøpe min første Rancid plate.
Sangen er spesiell for meg av mange grunner. Den minner meg om en tid der alt var nytt og spennende, og jeg var klar til å erobre verden, fult av ungdomsopprør og pågangsmot. Den er også mitt første møte med punk-musikken, noe som kom til å dominere meg i kommende år. Jeg brukte mange år og tråkket ned mange konsertlokaler for å finne igjen den første, herlige følelsen jeg fikk da jeg hørte Ruby Soho. Det var s spesielt, at ikke engang da jeg hørte Rancid spille den noen år seinere, fikk jeg det tilbake.
Så hver gang jeg hører Ruby Soho nå blir jeg glad og samtidig melankolsk. Glad fordi den får meg til å tenke på en tid som bare er ett fjernt minne nå; men ett godt minne. Melankolsk fordi den åpnet dørene til den type musikk som skulle bli selvet livet mitt seinere; jeg levde for den lokale punk-scenen.
Så damer og herrer, jeg presanterer, Ruby Soho av Rancid!
