Første helgen i leiligheten

Nå sitter jeg i min egen leilighet, og skal være her hele helgen. Den siste måneden av behandlingen nå, skal jeg være her noen dager for uken for å venne meg til å bo alene. Jeg har tatt det første skrittet tilbake igjen til samfunnet, og det føles stort ut. Deilig, befriende, men også fryktelig skummelt!

Jeg er plutselig alene! Jeg er vant med konstant ha mennesker rundt meg, alltid noe som skjer. Nå må jeg underholde meg selv og stå på egne ben. Før jeg kom i leiligheten, lengtet jeg etter ett privatliv, og å få være litt alene. Og javisst føles det godt ut, jeg nyter det her jeg ligger på sofaen med laptopen på magen, men jeg skjønner at jeg kommer til å savne behandlingen mye. Eller rettere sagt, menneskene jeg har blitt kjent med der og blitt glad i.

Mens jeg har vært i behandlig, så har jeg følt meg utenfor samfunnet på en måte; livet skjedde rundt meg, og jeg levde i min egen verden som bare dreide seg om å bli nykter. Nå har verden tatt meg igjen med stormskritt, og jeg skal lære å leve ett godt og normalt liv ute i friheten.

Det kreves både mot og stå-på vilje. Ingenting kommer dettende oppe i fanget mitt gratis, og jeg får panikk ved den minste lille motstand. Nå har jeg lært meg å takle livet bedre da, jeg øver meg på å takle motgang uten å tro at verden går i oppløsning av den grunn.

Så i det siste, har jeg begynt å bygge opp livet mitt og forberede meg på å komme ut. Komme ut for godt, jeg skal ikke tilbake denne gangen! Jeg har også fått en jobb som freelance skribent i ei lokal avis, så den sjansen må jeg ta godt vare på. Og sakte men sikkert bygge opp en vennekrets, hobbyer og fulltidsjobb.

Skremmende, stressende, men så utrolig spennende!