Den sitter i magen, og kverner og kverner. Jeg får aldri fred, jeg blir rastløs, irritabel og deprimert. Får aldri fred. Uroen har fulgt meg hele livet, og i de siste ukene har det bare økt i styrke. Jeg har sluttet på medisiner, ville klare meg uten. Nå begynner jeg å lure på om det var riktig valg.
Jeg har hatt uroen så lenge jeg kan huske. Den driver meg til det ekstreme, når det gjelder oppførsel, slanking, rusing og besettelser på aktiviteter eller ting. Jeg har hatt flere metoder på å holde den under kontroll. Ofte ved å være flink pike. Hvis jeg bare er flink nok, presterer nok i noe, så klarer jeg å dempe uroen. Men det jeg mest av alt vil, er at noen skal holde rundt meg og si at de er glad i meg som jeg er.
Jeg tror at jeg må være flink for at noen skal være glad i meg. Med det minste lille kritikk, eller kommentarer som overfølsome meg kan oppfatte som kritikk, føler jeg meg avvist. Og jeg er livredd for avvisninger. Jeg går hele dagen og tolker og analyserer den minste lille ting, og det er utrolig slitsomt.
Å hele tiden føle seg annerledes. Jeg står på utsiden og ser inn, men når aldri frem. Det hender det går en faen i meg, og jeg tar rollen som syndebukken. Hvis jeg ødlegger for meg selv og oppfører meg umulig, så tar jeg selv avstand og skremmer andre vekk fra meg; de får aldri sjansen til å kunne avvise meg, for jeg hatt tatt kontrollen og sørget for det selv.
Det hele bunner ut i uroen og frykten jeg har for andre mennesker. Eller snarere, den frykten jeg har for å være meg selv. Jeg ser på meg selv som stygg og umulig å bli glad i, og tror automatisk at andre mennesker må syntes det samme. Nå har jeg kommet til ett punkt i livet der jeg må ta tak i dette; la maskene og rollene ligge, og vise meg som jeg er. Sår, følsom og blottlagt. Og da har uroen blitt vekket til live igjen og truer med å kvele meg hel.
Livet har blitt så utrolig skummelt fordi jeg ikke lengre har maskene og rollene mine å gjemme meg bak. Det føles ut som om jeg har tatt ti steg tilbake i behandlingen min og er tilbake til utgangspunktet, men jeg vet det ikke stemmer. Jeg har kommet milesvis frem, fordi den trygge og selvsikre masken jeg hadde var nettopp bare det; en maske. Nå har jeg mulighet til å bli trygg på meg selv for den jeg er.
Dette var nesten litt skummelt å lese, for jeg kunne fint ha skrevet det selv… Utenom det med rusen.. Men jeg mener som deg; at du er kommet langt på vei når du selv ser at det du har vært før bare har vært en maske!
Fortsatt lykke til!! Og du.. Det at du valgte å avslutte medisineringen er et stort pluss for deg i riktig retning!!
Takk for det!
Og godt å høre din mening om medisineringen. Selv føler jeg også at det var riktig valg - ble jo helt nummen av å gå på dem. Kan endelig ha følelser igjen!
Godt og vakkert beskrevet igjen.
jeg kjenner meg igjen i mye, om å så gjerne ville være perfekt i alles øyne, snill mot alle uten å kreve noe tilbake, flink, og å alltid forstå andre men aldri avsløre svakheter selv.
Og så å aller mest bare ville være akseptert og elsket for den jeg er.
Jeg har presset meg selv mye til å gjøre ting som er ubehagelige og som jeg helst vil unngå. Jo verre det føles jo viktigere er det å gjøre det, og sakte men sikkert funker det. For hver gang er det litt mindre vanskelig, og for hver gang får jeg vist meg selv at jeg kan, og at det ikke er så skummelt som det føles allikevel. Faktisk sitter jeg ofte igjen med en følelse av lettelse, og undring over hvorfor jeg ikke gjorde det tidligere.
Det krever mye mot og viljestyrke å ta de valgene du har tatt den siste tiden, jeg håper du gir deg selv den crediten du fortjener.
Takk for kommentaren! Det er bra å høre at du presser deg til ting som er ubehagelig, det er slik man vokser. Jeg prøver å ha den innstillingen, at hvis jeg er redd for å gjøre noe, så bør jeg gjøre det. Innen rimelighetens og fornuftens grenser da, men for eksempel slik som å tale forann forsamlinger når jeg føler at jeg kan bidra med noe.
Du skriver så sant! Au, så sant det er!
Vennen!Du skriver så vanvittig bra og treffende.Godt å se deg tilbake på bloggen.Glad i deg!Kjempe klem:D