Å leve med følelser

På behandlingen har jeg lært av rusavhengighet er en følelsessykdom. Den spiller på følelser, og mennesker ruser seg ofte for å unngå å kjenne på det. Det stemmer iallefall på meg. Og det som skjer når jeg blir rusfri, er at alle følelesene kommer krasjende inn på en gang.

Da er det godt å være i behandling og ha trygge rammer rundt seg. På primærbehandlingen fikk vi fire timer med gruppeterapi for dagen, for å snakke om og lære å stå i disse følelsene, tankene og minnene som kommer.

Jeg sliter enormt med skam for hva jeg har gjort for rusen. Når jeg ser hvor langt jeg har gått for å få tak i rus, hvordan det har skadet meg selv og alle rundt meg, så gremmes jeg. Den prisen er jeg virkelig ikke villig til å betale lengre, konsekvensene er for stor.

For å hjelpe oss til å innse galskapen og hvor langt vi har gått, måtte vi gjennomføre en konsekvens oppgave - skrive ned alt vi har gjort, alle konsekvensene vi har fått, fra rusingen og fremføre det forann terapauten og gruppen. Det var skikkelig tøft. Jeg hadde ikke innsett hvor gale det var før jeg gjorde dette, og jeg ble fysisk kvalm og dårlig av å se hvor langt ute jeg har vært.

Terapien har også gjort meg klar over hva jeg må jobbe videre med. Det føles som jeg kom inn med ett problem, men kom ut med hundre. Rusavhengigheten har dominert hvert eneste aspekt av min personlighet og mitt liv, og alt må byttes ut - lekeplassen, leketøyene og lekekameratene. For ikke å snakke om de traumaene og vonde sårene jeg har fått av å leve det livet og leve i det harde miljøet.

Heldigvis finnes det en vei ut og en redning - behandlingstedet har vist meg det. Jeg har mitt 12-trinns program, og jeg har fått mange, nye verktøy å bruke for ikke bare å overleve livet som rusfri, men for å ha det godt som rusfri.