Ett livstegn

Da var jeg kommet ett steg videre i min behandling, og er for tiden på halveishuset. Halveishuset er halveis til friheten, det vil si behandling men med frihet under ansvar, så nå får jeg endelig kommet meg på biblioteket og skrevet litt på bloggen.

Først vil jeg si takk for alle de fine kommentarene jeg har fått på bloggen, og for all støtten. Det varmer godt, så stor klem til dere alle sammen! Kjempefint å logge seg på her nå og lese det.

Primærbehandlingen var tøff denne gangen. Jeg kom inn og fikk beskjed at jeg måtte igjennom hele programmet på nytt igjen, og denne gangen la jeg inn mye hardere arbeid. Jeg har møtt meg selv i døren så mange ganger, og i terapien har jeg jobbet meg igjennom mye vonde hendelser som jeg har ruset meg på tidligere.

Jeg føler endelig at jeg begynner å bli voksen og tar mer ansvar. Det er noe vi lærer og må jobbe med her nede på halveis. Som rusmisbruker så tok jeg ikke ansvar i det hele tatt og var avhengig av andre mennesker for å kunne leve. Nå lærer jeg meg endelig å stå på egne føtter, og det føles befriende.

Det er en spennende tid. Jeg har bestemt meg for å bli boende her nede i Vestfold, og behandlingsenteret kommer til å hjelpe meg å finne en leilighet og gi meg den hjelp jeg eventuelt trenger for å kunne etablere meg her. Det er betryggende.

Men det får være alt for nå. Jeg kommer igjen om noen dager med nytt innlegg. Ha en fortsatt fin uke! Store klemmer fra Villkatta!