Veien tilbake

Det skjedde. Jeg vet ikke hvordan og hvorfor, det eneste jeg vet er at jeg ikke klarte å la være. Jeg sitter og banker meg selv opp for det er ingen måte å prøve å rettferdiggjøre dette her på, det eneste jeg vet er at jeg trenger hjelp. Og med det så trenger jeg hjelp fort. Jeg sprakk for to dager siden.

Det begynte med alkohol. Jeg var dum nok til å tro at jeg kunne ta en drink og så la det være med det, men en blir til flere og kjapt var jeg full. Og da måtte jeg opp i parken. Jeg måtte ha, og kunne gått over lik for å få tak i. Den mentale besettelsen var blitt så stor igjen at jeg var fanget i det samme gamle mønsteret. Det var som om jeg aldri hadde blitt borte. Jeg var blitt aktiv igjen med den ene drinken og det tok ikke lang tid før jeg stod med sprøyta i hånden igjen.

Jeg klarte å runde av med en dose. Takk og lov for det. Jeg kom til meg selv og så hvor jeg var på vei, og fikk fullstending panikk. Jeg var dårlig og abstinensene fly i meg som små djevler. Men jeg reiv meg vekk og klarte å komme meg hjem. Jeg klarte å la vær å ta den neste dosen. Men jeg er redd. Jeg er vettskremt, faktisk.

Jeg har ødelagt mye, tilliten til mine foreldre igjen og ikke minst min egen selvrespekt. Det er borte. Alt det gode jeg klarte å bygge opp på den korte stunden som rusfri er revet vekk. Men det er hjelp og få. På mandag skal jeg ringe behandlingstedet mitt og spørrre om å få komme tilbake. De pleier å la folk komme tilbake på dagen. Jeg håper det.