Å innrømme, og virkelig akseptere, at jeg var rusavhengig og at jeg ikke kunne meste mitt eget liv er noe av det tøffeste jeg har måttet innrømme for meg selv. Og veien dit var lang. Jeg kunne nok innrømme i hodet og tankene at jeg var narkoman, jeg satt der med rusen og sprøyten og det var ikke noen måte å pynte på den tanken. Men jeg aksepterte det ikke - ikke ordentlig.
Jeg levde lenge i benektelse og var en mester i selvbedrag. Jeg kunne si til meg selv at jeg hadde kontroll, jeg kunne slutte når jeg ville - selv om jeg ikke klarte å holde meg vekke i lengden. Når jeg kom til den forståelsen at jeg ikke lengre kunne kontrollere min rus, bare kjørte jeg på hardere - jeg såg ingen grunn til å holde tilbake lengre. Jeg kjørte på til jeg nådde min personlige bunn, med ett tilbakefall tilogmed etter det. Livet mitt stod i ruiner men likevel nektet jeg å innse at jeg ikke mestret det. Jeg mistet venner, familie, bosted, jobb, alt - likevel så ville jeg ikke gi opp og be om hjelp.
Tilogmed da jeg kom på behandlingstedet satt jeg i benektelsen. Jeg mente jeg kunne klare det på egenhånd, at jeg ikke trengte hjelpen, at jeg ikke passet inn; jeg kom på utallige unnskyldninger for å reise derfra. Det måtte en psykose og en god samtale med terapautene til før jeg gav meg over til behandlingen. En kveld der inne begynte jeg å høre stemmer og å gå inn i psykose, der jeg er vrangforestilt og i min egen verden. Jeg begynte med selvskading, og det var i svært dårlig forfatning terapautene ble tilkalt og jeg fikk hjelp.
De sa utrolig mye som hjalp meg, og jeg tenkte kan de hjelpe meg når jeg er psykotisk, så må dette kunne fungere. Det var så deilig da jeg gav meg over til programmet; jeg bestemte meg for å være ærlig, åpen og villig ovenfor 12 trinnsprogrammet. Og det har gitt meg mye; det har gitt meg de verktøyene jeg trenger for å kunne mestre livet.
Jeg føler sakte men sikkert at ting faller på plass. Stegene jeg tar er små, men likevel så utrolig viktige. Det at jeg følger programmet, går på en arbeidspraksis ett par ganger i uken, trener og generelt gjør det jeg skal og som er forventet av meg gir meg en deilig følelse av at jeg har begynt å meste livet mitt. Det gir meg håp for fremtiden.
Jeg er rett og slett stolt av deg, Villkatta!! Det gjelder å ta et lite babysteg av gangen. Ingen kan redde verden i løpet av en dag, men med litt tid og tålmodighet, så går det fremover!!
Du har min fulle støtte i programmet!! 276 %!!!
Takk for det Miss Piggy, men jeg er redd det ikke gikk så bra. Ikke denne gangen. Jeg håper jeg klarer å ta meg inn igjen. Det håper jeg virkelig. Jeg er redd.