Vennskap

Vennskap er vanskelig å finne,
enda verre er tillit å vinne,
du er den venn som kan forstå,
min sjel og uro,og du kan vite,
om de tanker som kan slite,
en i stykker,men gir meg råd,
så jeg finner min vei fremover,
selv om livet og alle er slemme,
dine ord betyr styrke,og jeg lover,
du er den venn jeg aldri vil glemme

Dette diktet skrev jeg til min gode venninne Villvetten for en stund tilbake og sendte til henne på tekstmelding, for å spre litt glede i hverdagen. I det siste har jeg tatt det frem igjen og tenkt litt over det, for venner og vennskap er noe jeg har grublet mye over i det siste. Hvor utrolig viktig det er å ha noen å snakke med, og hvor viktig det er å sette pris på og ta vare på de vennskapene jeg har.

I kampen mot rusen har støtten fra familien og venner betydd så uendelig mye for meg, jeg kan vel ikke beskrive det godt nok i ord. Å ha noen som er der for meg selv om jeg har gjort så mye destruktivt, både for meg selv og andre, noen som fungerer som en heiagjeng men likevel ikke redd for å si ifra om ting, det er nøkkelen til tilfriskning.

Da jeg ruste meg så kom venner langt nede på prioriteringslisten da rusen dreide seg om alt, og de fleste bekjente var bare ruskamerater, ikke virkelige venner. Noen som kunne hjelpe meg å skaffe rus og stilte ikke spørsmål eller kritiserte mitt eget forbruk, de var muliggjørere. De var også personer som jeg ikke kunne stole på ettersom rusen også kom først for dem. Dog eat dog.

Nå som jeg kjemper for å bli rusfri så betyr gode venner og ett godt sosialt nettverk så veldig mye. Det er lett å bli ensom, ettersom jeg må kutte totalt ut det gamle miljøet og personer jeg kjenner fra dette miljøet. Når jeg ikke kjenner så mange andre, er det veldig lett å bli sittende alene. Når jeg blir sittende alene, kommer veldig fort rustankene frem.

Jeg har ødelagt mange vennskap. Jeg har utsatt de personene for så mye, og brutt tilliten så fullstendig, at de ikke orker å ha noe med meg å gjøre. Dette må jeg bare akseptere og respektere, det tar lang tid å bygge opp tillit igjen, om det overhodet er mulig i enkelte tilfeller. Det gjør vondt, men det er en konsekvens av mine handlinger som jeg må prøve å akseptere og leve med.

Derfor er jeg så uendelig takknemlig for de som fremdeles står meg nærmt. Jeg kan nok aldri forklare godt nok hvor mye det betyr for meg, eller hvor glad jeg er i dere, så jeg sier ett enkelt takk. Takk for alt jeg har fått. Jeg håper jeg kan klare å gi like mye tilbake til dere. Jeg håper jeg kan nå gi vennskapet den næringen den trenger for å overleve. Fordi jeg overlever ikke uten den!