Hva er rusavhengighet?

Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv, og det eneste svaret jeg kommer på kan kun gjelde meg, ikke noen andre. Andre har kanskje sine egne tanker om hvorfor og hvordan de ble avhengige, men her kommer iallefall noen tanker som gjelder meg og min situasjon.

Rusavhengighet er som et fengsel, der livet er fastløst av ett mønster av å bruke og skaffe mer. Det er ikke rom eller behov for noe annet; følelser og hele livet blir ruset vekk til kroppen er enten nummen av rus, eller full av navnløs angst. Ingenting er mulig og alt går til helvete; nettopp for alt dreier seg om rusen.

Det er mange teorier på hvorfor noen blir rusavhengige, og andre ikke. For min del, tror jeg det dreide seg om selvmedisinering. Rusen ble løsningen på problemet, selv da ruset utviklet seg til å bli selve problemet. Jeg hadde traumer og følelser som jeg ikke klarte å håndtere, og da ble rusen som en medisin og fluktmulighet.

Jeg var hektet fra første stund. Om mulig, tror jeg avhengigheten var latent i meg og ble utløst ved den første slurken av alkohol. Jeg var på leting etter noe, noe som kunne redde meg vekk fra det livet jeg levde, og det klarte rusen. Men det var å komme fra asken til ilden, og livet ble verre enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg.

Hvordan kunne forklare at det gikk opp for meg at jeg var rusavhengig? Jeg bare visste. Hele livet mitt dreide seg om rus, og det ble en medisin som jeg bare måtte ha. For enhver pris, uansett hva konsekvensene ble. Selv om jeg såg alle problemene rusen bragte med seg, klarte jeg ikke å stoppe. Uansett hvor tøft livet mitt ble, så fortsatte jeg. Til jeg nådde den berømte bunnen.

Ja, den berømte bunnen, som alle rusavhengige må nå før de klarer å stoppe. Spørr de fleste rusavhengige, og de vil ha ett bestemt tidspunkt eller hendelse som tvang dem til å ta den innrømmelsen at de var avhengige og de ikke lengre kunne mestre livet. Før en rusavhengig kan klare å slutte, må de merke på kropp og sinn hvor hardt og tøft det er å leve livet i rus. Noe som tvinger frem den tanken at dette må ta slutt.

For min del var det da jeg stod på gaten uten en plass og bo, og jeg hadde kranglet voldsomt med familien. Jeg hadde ingen penger og ingen jobb, og var i full psykose. Jeg hørte stemmer og var full i paranoia, og var overbevist at noen skulle ta meg. Så kom det svarte hull i hukommelsen, og jeg husker ikke hva som skjedde. Jeg vet at jeg var på ett sted der det var krangling, og de hadde våpen. Så er det svart.

Når jeg kommer til meg selv igjen, sitter jeg full i angst hos en venninne med ett langt, stygt kutt på armen. Jeg er så full i paranoia at jeg tror at også min gode venninne er med i en sammensvergelse for å ta meg, og jeg tror det er folk utenfor huset som også venter på å ta meg. Der og da kom jeg til en bekjennelse; enten må jeg ta livet av meg, eller så måtte jeg slutte med rusmidler og skaffe meg ett bedre liv.

Jeg valgte det siste, men det var ikke uten hjelp av andre. Mine foreldre tok meg inn i huset igjen, og en blanding av venner og profesjonelle overbeviste meg til å ta opp kampen for livet mitt igjen. Men det var ikke lett, og jeg kjemper fortsatt. Jeg vet at min sykdom kommer aldri til å forsvinne; jeg kommer til å være rusavhengig livet ut. Men jeg kan velge å være en nøktern rusavhengig.