Frihet

Nå er jeg fri til å gjøre akkurat hva jeg vil, bortsett fra å ruse meg. Dette er en herlig og spennende tanke, men det er også skremmende. Å bli rusfri føles ut som å bli satt fri. Rusen var som ett fengsel som jeg var maktesløs ovenfor. Det eneste dagene gikk ut på, var å bruke og skaffe mer. En evig runddans som jeg ikke klarte å bryte ut av, og jeg mestret ikke mitt eget liv lengre. Jeg hadde ikke kontroll over det; jeg sonet i ett fengsel av rus.

Nå som jeg ikke bruker lengre, står alle mulighetene åpen for meg. Så lenge jeg ikke bruker så får jeg livet i gave, og det er opp til meg hva jeg vil gjøre med det. Problemet er at jeg vet ikke. Dette er en helt ny begynnelse som jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. For jeg har virkelig begynt på nytt, jeg står helt fritt. Jeg har ikke noe som bolig, jobb eller andre forpliktelser som hindrer meg. Eller rettere sagt, jeg har en forpliktelse ovenfor meg selv; holde meg rusfri, og så lenge jeg gjør det, følger det andre etter.

Jeg er enda ikke på trygg grunn, jeg kan kjenne rusen puste meg i nakken. Derfor jobber jeg intenst med mitt 12-trinns program og gjør det jeg skal gjøre. Jeg har også bestemt meg for å legge meg inn på institusjon igjen. Jeg klarer å holde meg rusfri nå, men trenger all den støtten jeg kan få så derfor vil jeg gjerne ha ett langtidsopphold, hvor jeg gradvis lærer å leve ett normalt liv. For jeg vet ikke hvordan man lever rusfritt. Jeg må lære meg å leve igjen.

Men det er også på tide å tenke hvor jeg vil videre, og hva jeg vil gjøre med livet mitt og denne friheten som jeg har fått. Jeg føler ett stort behov for å gi noe tilbake. All den hjelpen og støtten som jeg har fått, vil jeg tilby andre som trenger det. Jeg vil bli en ressurs for samfunnet, istedenfor den parasitten som jeg var. Jeg vil bruke min frihet så andre også kan bli satt fri.