Familieliv

I det siste har jeg tenkt mye på hvor utrolig viktig familien er. Det har kommet spesielt i fokus denne helgen, ettersom jeg er på besøk hos nevøen min. Vi koser oss skikkelig, og ikveld skal vi på juleverksted og lage presanger sammen.

Jeg fikk meg en tankevekker da nevøen min spurte: “tante, du har vært veldig syk har du ikke? Men du er bedre nå?” I min naivitet så trodde jeg at han ikke hadde merket noe spesielt med meg, men barn får mye mer med seg enn det vi tror.

Det stakk skikkelig i  meg, for det er ikke den tanten jeg har lyst å være. Jeg vil være som denne helgen; der jeg kan være en ressurs som det er morsomt å være med. Det har gjort meg enda mer bestemt på at jeg ikke skal ruse meg mer. Det går ikke bare ut over meg selv, men familien.

Min mor er meget medavhengig på meg, min  far likeså. Ettersom min far drikker og har psykiske problem, så er jeg igjen medavhengig på min far. Litt av ett surr? De medavhengige blir ofte like syke som den rusavhengige, og begge trenger hjelp for å komme ut av den vonde sirkelen.

Dette har påvirket familiebildet til en stor grad, og jo mer jeg tenker på det, jo sintere blir jeg på rusen som har gjort at vi har levd i ett lukket familiesystem. Det er på tide å komme ut av det nå. Jeg er så heldig at jeg har en fantastisk mor, som nå er blitt klar over dette og gjør noe med det.

Rusen har også påvirket den større familien. Jeg er sterkt knyttet til dem alle, spesielt tante og søskenbarna mine. Det gjør meg vondt at jeg ikke har kunnet være mer pålitelig, aktiv, og større ressurs for dem. Jeg har vært den som andre bekymret seg for, den som  ikke møtte opp på familietilsetninger eller var i dårlig form hvis jeg møtte opp.

Igjen, dette ønsker jeg å snu på nå, og jeg håper jeg klarer det. Jeg er så utrolig glad i dem alle sammen, og er utrolig heldig som har den støtten fra familien som jeg har. Om dere leser dette; stor klem og tusen takk! Ord kan vel egentlig ikke beskrive hvor glad jeg er som har dette, tilogmed etter alt som har skjedd.