Det er ganske forvirrende å være ute fra institusjonen. Herlig og gøy, men også skremmende. Selv syntes jeg at de 7 ukene var altfor lite tatt i betrakning hvor lenge jeg har drevet og ruset meg. Etter en lengre prat men psykriateren min, kom vi frem til at jeg skal få ett langtidsopphold, på ca ett år, men gradvis tilvenning tilbake til samfunnet. Dette høres bra ut.
Når jeg har brukt stort sett hele livet på å ruse meg, er det viktig å ta seg god tid til å bli frisk igjen også. Å plutslig komme ut i samfunnet igjen skremte vettet av meg, og jeg føler at jeg er på utrygg grunn. Jeg har blitt vant til det lille, lukkede samfunnet på avrusningen, og nå har jeg hele samfunnet til å ta stilling til. For ei med sosial angst er dette stort.
For ikke å snakke om alle fristelsene som dukker opp. Alkohol er det verste å holde seg borte ifra, fordi “alle” drikker. Det er sosialt og akseptert, og det selges på butikken. Som rusavhengig må jeg holde meg vekke fra alle typer rus, og dessuten har jeg ett drikkemønster som er destruktivt.
Jeg vet at til syvende og sist så er alt opp til meg, men jeg stiller meg helt åpen og er veldig takknemlig for all den hjelpen jeg kan få underveis. Derfor jeg er glad for slike personer som psykriateren min, så hjelper meg når jeg ber om det. Jeg er takknemlig for alle som har støttet meg. Jeg er takknemlig for deg, kjære leser.
Jeg håper du etterhvert vil finne trygghet og følelsen av å stå på trygg grunn.
Det er i bunn og grunn opp til deg, men det finnes mange, mange mennesker rundt deg som vil deg alt godt og som står klar til å bidra med det lille de kan.
Store skritt starter alltid med de små steg. Ut i verden, ut fra det trygge, inn i det usikre. Men med tiden til hjelp vil man oppdage at verden ikke bare er slem, men at det også finnes godhet og gode hjelpere.
Ønsker deg alt godt i denne kampen!
Takk for fine ord! Ja, det finnes utrolig mye godhet her i verden også, og jeg har møtt mange fantastiske mennesker på denne ferden. Jeg er takknemlig for dem alle.
Går utifra at jeg bare har blitt ‘institutialisert’ eller noe, he he… Men det går bedre for hver dag, og livsgnisten min har kommet tilbake. Har savnet den! Nå kan jeg smile og le!
Selv om det er utryggt her, så er det faktisk ganske herlig også! Som denne helgen, jeg er hos nevøen min og vi skal på juleverksted i kveld og kose oss. Det føles skikkelig godt ut!
Vet ikke hvordan jeg har unngått å oppdage denne bloggen til nå, men leser post etter post nå som jeg først er her.
Du virker veldig sterk og fornuftig synes jeg. Har veldig troen på at du vil klare alt du bestemmer deg for, ut fra inntrykket jeg får av å lese her i alle fall.
Lykke til!
Jeg må si tusen takk for flotte ord, det betyr mye for meg å få slike tilbakemeldinger!
Jeg må si at du har en kjempefin blogg selv, jeg har fulgt med der selv om jeg ikke har vært så flink til å kommentere. Stå på!