Jeg har letet etter små tegn på at jeg er i tilfriskning. De tydeligeste tegnene jeg har funnet er at jeg har begynt å le igjen, og synge. Før så kunne jeg ikke le. Ikke skikkelig le, slik at jeg følte gleden boble. Det kan jeg nå. Da jeg var ute og brukte var jeg for redd og paranoid til å kunne le. Latter skremte meg. Jeg var så paranoid at hvis jeg hørte andre le, så trodde jeg at de lo av meg.
Jeg har begynt å få livsgnisten min tilbake. Den har vært savnet. Det er deilig å kunne synge og le, og føle seg vel. Det gøyeste er egentlig syngingen. For å få det sagt, så kan jeg ikke synge. Tilogmed katten angriper meg når jeg synger. Men nå har jeg begynt å gi en god f’ i dette og juble i vei. Spesielt gøy var det å synge Brann-sanger der borte på østlandet. Jeg fikk oppmersksomhet. Masse oppmerksomhet! 
Livet er plutselig blitt så spennende. Det går opp for meg at jeg er fri til å gjøre hva jeg vil, akkurat hva jeg vil, bortsett fra å ruse meg. Og det er mye, det! Det er herlig å få sjangsen til å leve og nyte livet, for det har jeg aldri hatt før. Jeg har nå fått en drøm for livet, å kunne leve ett bra liv er nå mulig. Jeg har muligheten til de tingene jeg ønsker meg; familie og barn, ett hjem, en jobb.
Jeg har funnet en ny rus; jeg er ruset på livet.
Herlig lesning!
Selv synger jeg hele tiden (hjemme og i bussen), og for å si det sånn så er nok kattene glade de er døve.
Men jeg må få si det er godt å lese slike poster som dette. Å kunne dele sorger og gleder er en viktig del av livet, og når man får lese slikt som dette ser man at ting kan forbedre seg, og selv om man er langt nede finnes det en vei ut.
Veldig dype ord der, men det jeg prøve å si er
GRATTIS!
Ja, det er viktig å synge!
Men neida, du er sikkert flink til å synge du! Så syng i vei. Min far, da han kjørte buss, pleide alltid å synge når han trodde bussen var tom. Det var ett par ganger det viste seg å være passasjerer ombord…