Det er ikke bare nattesøvnen min som er meldt savnet. Hukommelsen min er også forsvunnet. Eller, den har vel kanskje aldri helt vært til stede. Bare det å komme seg ut av huset er en utfordring. Hvor er mobilen? Hvor er veska? Hvor er lommeboka? Hvor er nøklene? Hvor er jeg?!
Dette henger nok sammen med mitt naturtalent til å være vimsete. Jeg surrer, glemmer, legger vekk, og irriterer vettet av alle rundt meg, de som prøver å holde styr på meg. For det er ikke lett, og dere fortjener en medalje for alle ganger dere har stått på hodet for å finne en mobil som “jeg hadde jo nettopp her i sted”.
Heldigvis gjelder det bare privatlivet mitt, det har enda ikke gått utover skolearbeidet mitt. Perfeksjonist til fingertuppene og full kontroll. Men hvorfor kan jeg ikke ha denne kontrollen når det kommer til hjemmet mitt?!
Lager jeg mat mens jeg snakker i telefonen, så ender mobilen opp i kjøleskapet og ikke pålegget. Jeg har fått skiftet låsene på hele huset fordi jeg mista nøkkelen, den samme nøkkelen som dukket opp i ei veske tre måneder seinere. Jeg har løpt huset rundt for å lete etter briller som jeg har på hodet. Ikke minst, jeg går ifra veskene mine hele tiden. Og det blir dyrt i lengden. Skal jeg ut og ta en røyk, har jeg glemt lighteren. Så glemmer jeg røyken, og går inn igjen for å hente den. Da blir lighteren glemt igjen. Nåja, det siste problemet forsvinner snart, bare en måned igjen til jeg har lovet å slutte.
Jeg tror jeg skal starte en støtteorganisasjon for oss glemske og vimsete. Best jeg skriver ned ideen for jeg glemmer den. Skjønt da mister jeg vel bare lappen jeg skriver det på….
… Og nå har jeg bablet så jeg helt har mista tråden og har glemt hva jeg skal si, så takk for meg, og god lørdag!
Hehe.. du har herved fått ett nytt medlem i denne klubben! Jeg gleder meg allerede til det første medlemsbladet kommer i postkassa.
Det er notert!
Hmm, da var det å finne ett passende navn til denne klubben… VGK? Vimsete & Glemsk klubben? Finner ut av noe… he he…
Du minner meg om en venninne jeg hadde en gang, men som jeg nå har mistet kontakten med. Vi studerte på uio sammen, og leste ofte sammen hjemme. Problemet var at hun kunne ikke gjøre to ting samtidig - som f.eks å diskutere og lage middag. Hvis vi var oppi en diskusjon og hun satte i gang med å lage mat, så visste jeg aldri hva jeg fikk. Var hun fullt konsentrert med å lage mat, så kunne jeg bare glemme å starte en samtale som krevde mer enn “ja” og “nei” til svar.
Hun var kanskje litt verre enn deg, for hun kunne komme med bare et øye sminka
Usj, jeg savner den tia. Fader så mye gøy vi hadde
He he… Må innrømme at jeg klarte å bare ta på eyeliner på ett øye, men det ble påpekt før jeg kom meg ut av huset, heldigvis.
Ja, det er artig å mimre tilbake på slike minner. Jeg akkurat i ferd med å avslutte studiet, så det føles ut som slutten på en epoke.