Solen velter seg inntrengende igjennom vinduene, heten ligger som ett tjukt teppe som det er umulig å unnslippe, svetten siler om kapp med isen som smelter på polene… Da er det bare en ting å gjøre. Noe som ti ville hester ikke kan få meg til å gjøre. Trusler om ett liv i fengsel ikke klarer. Noe som sterkere krefter må gjøre meg tvingende nødt til, og helst ikke da. Bare finværet klarte å få meg til å gjøre dette; nemlig reise på stranden og bade…
La meg forklare min motvilje. En innbydende, ren sandstrand i varmt vær klarer jeg ikke å si nei til. Men Vestlandsfjordene sine strender, det er en helt annen sak. Skarpe steiner, kvelende tang, skumle fisker som lusker der nede i det mørke dypet. Jeg ser sjømonstre på bunnen, tangen blir levende og vil gripe tak i meg, vanskapte fisker med gapende munn blottlegger store, skarpe tenner, klar til å bite meg… Nei, det skal noe til før jeg stuper uti.
Men nå gjorde solen det altså tvingende nødvendig å reise på stranden. De intense solstrålene gjorde det klinkende klart at det var enten vannet eller dø av heteslag. Så utrustet med en diger bag full av frukt, vann og håndklær, og med følge av ei venninne som moralsk støtte, bar det i vei.
Etter å ha lekt skal/ skal ikke i vannkanten en stund, kom jeg til den konklusjonen at her var det bare å hoppe i det, bokstavelig talt, om ikke jeg skulle stå der i hundre år. Og vet dere hva? Det var faktisk herlig. Ja, jeg storkoste meg! Selv om jeg rimelig fort mumlet noe om å sole meg og forsvant på land…
Og jeg ble ikke spist av sjømonstre, utrolig nok! 
Hehe..
Ja var det ikke deilig å bade? Jeg badet for første gang på kjempelenge i går, og dykket nedi i dag igjen. Tror faktisk det er det eneste som kurerer denne varmen.
Javisst var det deilig! Og enig, det er det eneste som hjelper. Nå skal jeg ikke beklage meg for mye over varmen, men…puh, det var godt å hoppe sjøen!