‘Eileen, no kjem da notahonda te deg på fjord’n”, blir det ropt. Noe forvirret ser jeg opp fra pc’en; hæ, har noen slippet bikkjen sin løs til å svømme, og jeg har da jo katt?!
Bebreidende blikk i min retning. Kan du ikkje di eiga dialekt, jenta?! sier de blikkene. Noe skamfullt må jeg innrømme at dette er nok sant, ettersom det eneste jeg kan se utenfor på fjorden er en fiskebåt. Men det var nettopp den det var snakk om; notahonda er visstnok unge fiskere, og jeg skal ikke gå videre i dybden på den forklaringen.
Men om det så er hund, katt eller unge menn som boltrer seg på fjorden, så fikk det hele meg til å tenke på dette med dialekt. Eller snarere mangelen på dialekt. Jeg har jo alltid fått høre at jeg snakker stril, men med sammenligning til hva min kjære bestemor sier så snakker jeg nærmest riksmål. Dialekten er iferd med å bli mer og mer utvannet. Men fremdeles er det noen uttrykk som jeg har lært meg eller jeg alltid har hatt ibruk:
- Notahonda (nettopp lært meg, ja…)
- arleisna - annerledes
- bussigt - morsomt
- bydn - byen, på denne kant av landet så gjelder det Bergen
- Felt - voldsomt, mye oppstyr
- lyt - må
- bokje - bok
- rosjen - ustelt, eller ikke helt i form
- ve - være
Kommer ikke på noen flere her på stående fot, men det er nok mange artige uttrykk igjen der ute. Må innrømme at noen av dem jeg nettopp listet opp, kan jeg ta i bruk bevisst for å forvirre andre…
Ha ein knakande god laurdagskveld!
Hehehe Dialekt vet jeg “alt” om..
Snakker litt hummer og kanari sjøl.. Snakker opprinnelig gausdøl, men siden jeg har vokst opp i sogn, snakker jeg årdøl i tillegg. Utenom det, har jeg plukka opp ord her og der, fra hønefoss til dokka og så her nede på sørlandet… Gubben snakker nordlending/trønder så blandinga mi blir jo såååå god
Oi oi oi åssen skal detta gå?
Tipper du snakker en artig dialekt da, det er gøy med litt blanding! Rart det med dialekt, hvor lett det er å hente med seg ord og uttrykk.
Selv har jeg plukket opp litt haugesundersk og bergensk i tilegg, men føler at det ofte kommer ann på hvem jeg snakker med; har en tendens til å automatisk legge om litt uten at jeg legger merke til det, der og da.
Faren min syns det er like gøy hver gang jeg er oppe hos han. Snakker jo reint gausdøl der.. eller tilnærma da.. Og hvis da noen fra Årdal ringer meg, slår jeg over uten å tenke over det.. Feks: Tlf ringer, jeg slår over til årdøl.. Så sier han noe til meg, og jeg snakker da gausdøl til han..Han har fått seg noen fine flir av det..
Han sier det er akkurat som å slå på en bryter når jeg skifter om sånn..
He he, artigt det der. Lurer på hvor denne bryteren befinner seg? Skulle likt å slått den av, dvs. slått den til å holde seg til en dialekt - jeg forvirrer til og med meg selv til tider
Det er stort set overalt i verden, at dialekterne forsvinder. Tonen i dialekten er der stadig, men de mange specielle ord forsvinder. Det gælder også i Danmark, desværre.
Farmer; ja, det er sant det. La merke til det samme i England også. Lurer på hvorfor det skjer, da spesielt siden det også skjer i andre land? Er det noen der ute som vet litt mer om dette?