Sitat av Charles De Gaulle:
“I have come to the conclusion that politics are too serious a matter to be left to the politicians.”
Det er en epoke som er slutt for oss begge. Jeg flyttet til England og ble journalist-student, du flyttet opp i systemet og ble statsminister. Nå er din tid som statsminister over, og min tid som student er over; jeg må bare få finpusset den hovedfagsoppgaven, som aldri tar slutt, og du må finpusse media så Brown kan ta over. Men du har fulgt meg i hele min studenttid, så at vi avslutter samtidig virker nesten litt… høytidelig. Og verdt en liten mimrestund.
Husker du student-demonstrasjonene når vi stod og kjeftet på deg? Tilogmed sang til deg, selv om du kansje ikke helt likte sangtekstene våre. Det var tider det. Noen av oss stod der fordi vi trodde på saken, noen for å slippe vekk fra forelesningene, og enkelte fordi vi ville ha noe å fortelle til barnebarna: “ja, helt riktig det, bestemor/bestefar var virkelig med på de demonstrasjonene, i gamle dager visste vi hva vi trodde på…”
Ikke minst, husker du New Labour? Det ble forvirrende og vi hadde mange diskusjoner om det. Spesielt av varienten, hva er forskjellen på New Labour og det gamle Conservative? Det var ikke alltid så lett, så du var alltid med oss i redaksjonen på studentavisen når vi skulle skrive om politikk og sånn. Problemet var at vi ikke alltid forstod hva du sa. Eller rettere sagt, hvorfor du sa det.
I studenttiden og på ’student-redaksjonsrommet’ var det mange av oss med kjærlighetsliv som ble sladret om, og våre valg av partner ble ofte diskutert. Her var du også med oss, kjære Tony. I offentligt media ble du og din kjære diskutert. Forskjellen er bare at ditt liv ble printet ut i pressen, mens våres ble sensurert og holdt vekke fra pc og papir.
Karrieren din hadde oppturer og nedturer. Karakterene til meg og mine med-studenter likeså. Men i begge scenarioer førte dette til voldsomme uenigheter og diskusjoner. Men nå er det altså slutt for begges vedkommer. Og herved slutter jeg min student-tid i England og trekker meg tilbake til Norge for godt. Jeg skal aldri mer få kjeftet på deg i studentavisen. Muligens jeg skal få sjansen på nytt i offentligt media, om du ikke klarer å holde deg i bakgrunnen og fortsetter å bevege deg på det offentlige medias beitemarker. La oss håpe at denne overgangen kan føre til nye media-oppslag for oss begge…
