Stille..

I det siste har det vært veldig stille her inne på bloggen. Det har skjedd mye i livet mitt, og alt føles veldig kaotisk ut. Midt oppe i det hele har jeg ikke klart å sette meg ned for å skrive, selv om jeg kjenner at jeg hadde hatt behov for å få det ut.

Jeg klarte å involvere meg i ett forhold, noe som er risikabelt så tidlig i tilfriskningen. Jeg fikk mange advarsler, men hørte ikke på dem. Forholdet funket ikke, og nå sitter jeg igjen med mange følelser som jeg må jobbe meg igjennom.

Jeg har begynt i ny jobb, og det er krevende å måtte sitte seg inn i så mange regler og prosedyrer. Samtidig er det deilig også, å ha noe å gå til hver dag. Å føle at jeg tjener penger som jeg fortjener. At jeg gjør noe nyttigt ut av dagen.

Å starte på nytt i en ny by. Prøve å få venner og ett nettverk, og ikke føle seg så ensom så langt vekke fra familie og barndomsvenner. Det er tøft. Jeg savner gamle trakter veldig mye, samtidig som dette også er veldig spennende.

Ikke minst å jobbe med meg selv sånn at jeg kan fortsette å holde meg rusfri. Jeg går i selvhjelpsgrupper flere ganger i uken og jobber med mitt 12-trinns program. Jeg reagerer fortsatt med gamle mønstre og må konstant være på vakt over tankene mine.

Alt dette her gjør meg så utrolig stressa! Så denne langhelga her har jeg stukket av til landet, hvor jeg soler meg, griller og trives i godt selskap. Og da fikk jeg endelig overskudd nok til å skrive litt her!

Fortsatt god helg til dere alle!

På egne bein

Ja, da var tiden kommet for meg å stå på egne ben. På fredag var jeg ferdig med behandlingen, og jeg har nå kommet ut i ny leilighet. Dette er begynnelsen på resten av mitt liv! Veldig skummelt, men også veldig spennende.

Den største utfordringen er rett og slett å bli husvant. Jeg har aldri egentlig bodd aleine før, har alltid delt med noen. Så jeg merker jeg er ganske husredd, og har problemer med å slappe av bare i eget selskap. Men slikt blir jo bare bedre med tiden, etterhvert som jeg får mer trening.

Jeg har også fått meg jobb, begynner neste mandag så nå har jeg en uke på å slappe av og finne meg tilrette i leiligheten - og så reiser jeg en tur til familien min om helgen! Gleder meg til å se dem igjen, og til å leke med katten min!

Sky is over - Serj Tankian

I mangel på noe å blogge om, her er følelsene mine i musikk form…

Norge høyest dødelighet blant narkomane

Antall overdoser økte i 2007 med hele 25%, og Norge har høyest dødelighet blant narkomane i Europa. Dette er det skremmende resultatet av en undersøkelse Kripos har foretatt. Og mens mennesker som sårt trenger hjelp dør, fokuseres det idag på å rydde de narkomane vekk fra gatene.

De siste dagene har politiet hatt en aksjon utenfor Oslo S der de tauer inn narkomane og “rydder” gatene. Dette er jo typisk “ute av syn, ut av sinn” fremgangsmåte, og etter min mening vil ikke løse noenting. Antagligvis vil det skje det samme som når det ryddet opp på Plata; miljøet ble spredt og mindre oversiktelig, men det reduserte ikke antall narkomane. Flere ganger har det vært aksjoner mot steder med mye salg av narkotika, og hver gang har miljøet oppløst seg bare for å komme tilbake ett annet sted. De narkomane blir bare “dytta” rundt omkring i byen.

Jeg syntes fokuset bør settes på bedre behandlingstilbud for narkomane. I dag regjerer veldig lange ventelister, og mange dør og setter overdoser før de får den hjelpen de trenger. Jeg syntest det er provoserende at så lite blir gjort med behandlingstilbud og forebyggende tiltak når overdosestatestikken bare vokser og vokser. Istedenfor arbeider de for rydde vekk og gjemme bort mennesker som trenger help, så den gode borger skal få slippe å se på samfunnets bitre realiteter og problemer.

Når det er sagt, er det positivt at noe blir gjort for å gjøre gaten tryggere og forebygge rekruttering av nye narkomane. Men jeg har ingen tro på at denne metoden vil fungere. Jeg skulle bare ønske det ble satt i gang en aksjon som gav de narkomane utenfor Oslo S muligheten til behandling, istedenfor ei natt eller to på glattcelle.

Jeg er glad i meg!

De to siste ukene har jeg hatt en skikkelig god opptur, og jeg har gått rundt og følt meg litt sånn salig. Jeg har gjort en ny oppdagelse; jeg er faktisk glad i meg selv. Jeg respekterer meg selv. Jeg er stolt over meg selv. Det er deilig å ha det sånn, for det første gangen i mitt liv jeg har følt det slik.

Grunnen til denne oppdagelsen var en av gruppene vi hadde i behandlingen. Temaet i gruppen var forhold, og spørsmålet var hva jeg hadde å gi ett forhold. Cluet var at for å kunne gi det til andre, så måtte vi først kunne gi det til oss selv.

Det var da jeg gjorde den oppdagelsen at jeg faktisk kunne gi meg selv alle disse tingene. Det hele er jo veldig nytt, så det tar nok en stund før denne nye tryggheten og følelsen virkelig sitter inne. Men det gir meg jo håp. Håp om at jeg faktisk kan klare å skape ett godt liv for meg selv.

Jeg har vært avhengig av bekreftelser på at andre er glad i meg for å kunne føle meg vel selv, og da får jeg aldri nok; jeg går på en konstant søken etter bekreftelser. Det trenger jeg ikke lengre, for nå vet jeg at jeg er bra nok uansett hva andre syntes. Jeg kan endelig begynne å stå for mine egne meninger og ikke la meg overkjøre i frykt for å bli avvist.

Så fremtiden er fantastisk, dere! For nå har jeg den støtten og bekreftelsen fra den personen som er aller viktigest i livet mitt, nemlig meg selv!

Rancid - Ruby Soho

I dag har jeg lyst til å dele en sang som har betydd mye for meg opp igjennom årene. Første gang jeg hørte den var jeg 12-13 år gammel på den lokale ungdomsklubben, spilt av de lokale heltene ZZ Killawadys. Denne sangen hjemsøkte meg i evigheter, og fikk meg til å vandre inn i en platebutikk for å kjøpe min første Rancid plate.

Sangen er spesiell for meg av mange grunner. Den minner meg om en tid der alt var nytt og spennende, og jeg var klar til å erobre verden, fult av ungdomsopprør og pågangsmot. Den er også mitt første møte med punk-musikken, noe som kom til å dominere meg i kommende år. Jeg brukte mange år og tråkket ned mange konsertlokaler for å finne igjen den første, herlige følelsen jeg fikk da jeg hørte Ruby Soho. Det var s spesielt, at ikke engang da jeg hørte Rancid spille den noen år seinere, fikk jeg det tilbake.

Så hver gang jeg hører Ruby Soho nå blir jeg glad og samtidig melankolsk. Glad fordi den får meg til å tenke på en tid som bare er ett fjernt minne nå; men ett godt minne. Melankolsk fordi den åpnet dørene til den type musikk som skulle bli selvet livet mitt seinere; jeg levde for den lokale punk-scenen.

Så damer og herrer, jeg presanterer, Ruby Soho av Rancid!

Akseptere livet

Jeg skjemts og sliter over hva jeg har gjort i min fortid

Jeg frykter, er redd og usikker på min egen fremtid

Selve nåtiden er også vanskelig å måtte gjennomgå

Så mye å lære og så mye i livet jeg ikke kan forstå

 

Jeg klarer ikke å akseptere alt det vonde jeg har gjort

Minnene kverner rundt i hodet og jeg ønsker meg bort

Fra meg selv men har ingenting jeg kan bruke til flykt

Tankene kommer overalt og ingen steder føles trygt.

 

Når jeg tenker på veien fremover i livet blir jeg redd

Frykten brer seg over meg som et tykt, tungt pledd

Jeg står på ett veikryss og vet ikke hvor jeg skal gå

Mine håp og bønner er at jeg ikke feil skal trå.

 

Dagen i dag preges av mine vanskelige tanker

Jeg piner meg selv med mine feil og skavanker

Vissheten om at i nåtiden er det kamp og harde tider

Om jeg skal kunne overvinne mine destruktive sider.

Alkohol er ett rusmiddel, punktum!

Det som har ødelagt mest for meg i min kamp for å bli rusfri er faktisk alkoholen. Jeg glemmer det at alkohol er ett rusmiddel, og jeg er avhengig av rusmidler. En del av meg prøver alltid å innbilde meg at jeg har kontroll over alkoholen, og overdøver den stemmen som sier at jeg er totalt maktesløs.

Det er nå snart ett år siden jeg først tok opp kampen for å bli rusfri, og jeg har tatt to tilbakefall i denne perioden. Begge gangene begynte det med alkohol. Alkohol “trigger” avhengigheten, og gjør at jeg får ett unormalt drikkemønster; benektelsen min er veldig sterk, og det tok meg lang tid å innse at jeg faktisk ikke har kontroll i det hele tatt.

Jeg er ikke den eneste rusavhengige som sliter med dette. Alkohol er lovlig og sosialt akseptert, og mange har ett ønske om å kunne være som andre og ta seg en fest i ny og ne; det har iallefall jeg. Mange rusmisbrukere bytter ut narkotika med alkohol, eller mister dømmekraften på fylla og sprekker. Jeg har gjort begge deler.

Bare se på det siste tilbakefallet mitt. Jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg kunne ta en øl; det kunne da umulig skade. Såpass kontroll hadde jeg vel. I etter tid når jeg ser realistisk på dette, blir jeg nærmest skamfull over meg selv; for jeg har da aldri i hele mitt liv tatt en øl bare for smakens skyld. Jeg drakk for å bli full, ferdig med det. Det tok bare noen timer før jeg satt i parken med ett skudd herion. Så fort gikk det. Det var dette som gjorde meg klar over at alkoholen må ut av livet mitt.

Jeg har hatt mange unnskyldninger for å dekke over drikkingen min. På universitetet så overbeviste jeg meg selv at jeg var jo student, det var meningen jeg skulle feste så mye som jeg gjorde. Selv når det gikk utover studier, jeg var full på forelesninger og mange av mine venner tok avstand fra meg, ville jeg ikke innse at det var drikkingen som var problemet. Jeg skyldte på alt mulig annet rundt meg.

Det er også det vanskeligeste å holde seg bort fra. Alkoholen er jo “overalt”, og mange av mine rusfrie venner liker godt å ta seg en tur på byen avogtil, eller venninnekvelder med en god flaske vin. Ølflaskene står fint til utstilling på butikken når jeg skal handle, og det hender at jeg tar meg selv i å sende dem ett langt blikk. Men det blir bare med blikket; jeg vet hvor den ene ølen ender, og det er i parken med sprøyten i armen.

Første helgen i leiligheten

Nå sitter jeg i min egen leilighet, og skal være her hele helgen. Den siste måneden av behandlingen nå, skal jeg være her noen dager for uken for å venne meg til å bo alene. Jeg har tatt det første skrittet tilbake igjen til samfunnet, og det føles stort ut. Deilig, befriende, men også fryktelig skummelt!

Jeg er plutselig alene! Jeg er vant med konstant ha mennesker rundt meg, alltid noe som skjer. Nå må jeg underholde meg selv og stå på egne ben. Før jeg kom i leiligheten, lengtet jeg etter ett privatliv, og å få være litt alene. Og javisst føles det godt ut, jeg nyter det her jeg ligger på sofaen med laptopen på magen, men jeg skjønner at jeg kommer til å savne behandlingen mye. Eller rettere sagt, menneskene jeg har blitt kjent med der og blitt glad i.

Mens jeg har vært i behandlig, så har jeg følt meg utenfor samfunnet på en måte; livet skjedde rundt meg, og jeg levde i min egen verden som bare dreide seg om å bli nykter. Nå har verden tatt meg igjen med stormskritt, og jeg skal lære å leve ett godt og normalt liv ute i friheten.

Det kreves både mot og stå-på vilje. Ingenting kommer dettende oppe i fanget mitt gratis, og jeg får panikk ved den minste lille motstand. Nå har jeg lært meg å takle livet bedre da, jeg øver meg på å takle motgang uten å tro at verden går i oppløsning av den grunn.

Så i det siste, har jeg begynt å bygge opp livet mitt og forberede meg på å komme ut. Komme ut for godt, jeg skal ikke tilbake denne gangen! Jeg har også fått en jobb som freelance skribent i ei lokal avis, så den sjansen må jeg ta godt vare på. Og sakte men sikkert bygge opp en vennekrets, hobbyer og fulltidsjobb.

Skremmende, stressende, men så utrolig spennende!

Uro og frykt

Den sitter i magen, og kverner og kverner. Jeg får aldri fred, jeg blir rastløs, irritabel og deprimert. Får aldri fred. Uroen har fulgt meg hele livet, og i de siste ukene har det bare økt i styrke. Jeg har sluttet på medisiner, ville klare meg uten. Nå begynner jeg å lure på om det var riktig valg.

Jeg har hatt uroen så lenge jeg kan huske. Den driver meg til det ekstreme, når det gjelder oppførsel, slanking, rusing og besettelser på aktiviteter eller ting. Jeg har hatt flere metoder på å holde den under kontroll. Ofte ved å være flink pike. Hvis jeg bare er flink nok, presterer nok i noe, så klarer jeg å dempe uroen. Men det jeg mest av alt vil, er at noen skal holde rundt meg og si at de er glad i meg som jeg er.

Jeg tror at jeg må være flink for at noen skal være glad i meg. Med det minste lille kritikk, eller kommentarer som overfølsome meg kan oppfatte som kritikk, føler jeg meg avvist. Og jeg er livredd for avvisninger. Jeg går hele dagen og tolker og analyserer den minste lille ting, og det er utrolig slitsomt.

Å hele tiden føle seg annerledes. Jeg står på utsiden og ser inn, men når aldri frem. Det hender det går en faen i meg, og jeg tar rollen som syndebukken. Hvis jeg ødlegger for meg selv og oppfører meg umulig, så tar jeg selv avstand og skremmer andre vekk fra meg; de får aldri sjansen til å kunne avvise meg, for jeg hatt tatt kontrollen og sørget for det selv.

Det hele bunner ut i uroen og frykten jeg har for andre mennesker. Eller snarere, den frykten jeg har for å være meg selv. Jeg ser på meg selv som stygg og umulig å bli glad i, og tror automatisk at andre mennesker må syntes det samme. Nå har jeg kommet til ett punkt i livet der jeg må ta tak i dette; la maskene og rollene ligge, og vise meg som jeg er. Sår, følsom og blottlagt. Og da har uroen blitt vekket til live igjen og truer med å kvele meg hel.

Livet har blitt så utrolig skummelt fordi jeg ikke lengre har maskene og rollene mine å gjemme meg bak. Det føles ut som om jeg har tatt ti steg tilbake i behandlingen min og er tilbake til utgangspunktet, men jeg vet det ikke stemmer. Jeg har kommet milesvis frem, fordi den trygge og selvsikre masken jeg hadde var nettopp bare det; en maske. Nå har jeg mulighet til å bli trygg på meg selv for den jeg er.